Nå er jeg bortimot halvveis i førsteutkastet til ungdomsromanen jeg skriver på. Så jeg har i alle fall bevist for meg selv at jeg kan skrive lengre prosa. I tilfelle jeg skulle glemme hvordan det gjøres eller noen skulle være interessert, tenkte jeg å beskrive hvordan jeg gjør det:

Jeg bruker et gratis-program som heter yWriter. Ideen er enkel; man skriver en og en scene som er underordna et kapittel (men kan flyttes etter behov). Hvert kapittel kan for eksempek inneholde fire scener. Jeg er motstander av å planlegge hele greia før jeg begynner å skrive. Jeg tror at for meg forsvinner skrivemagien da. Hvis jeg veit nøyaktig hva som skal skje videre helt til slutten, blir det kjedelig å skrive. Og når jeg kjeder meg blir også teksten kjedelig. Samtidig er det greit å ha en viss anelse om hvor man har tenkt seg når man legger ut på en sånn langtur.

Ofte har jeg ideen til ei åpningscene. Når jeg har skrevet den veit jeg mer om hvor jeg har tenkt meg og begynner å planlegge de neste scenene i stikkordsform. Innimellom skriver jeg ei heil scene. På den måten skreiv jeg omtrent halvparten av scenene i de tre første kapitla. På samme tidspunkt hadde jeg planlagte scener til de første fem kapitlene. Så begynte jeg å fylle inn de scenene som mangla. Og mens jeg gjorde det måtte jeg gjerne gjøre litt rask research, fikk et klarere bilde av karakterene mine og kunne planlegge scener spredt gjennom hele det tenkte manuset.Inne i alt dette bestemte jeg meg for å endre synsvinkel og måtte derfor skrive om igjen noen scener.

På et tidspunkt klarte jeg ikke å konsentrere meg og fant i stedet ut hvor mange sider det er i en vanlig ungdomsroman og hvor mange ord det er på hver side. Ut fra det beregna jeg meg fram til kapitler på omtrent ti sider. YWriter har mange mer eller mindre nyttige funksjoner. En av dem er ordtelling. En annen er mulighet til å dele manuset i begynnelse, midte og slutt. Det gir visuelle inntrykk av hvor langt man er kommet, og innimellom trenger jeg all den oppmuntring jeg kan få. Det er godt mulig jeg må fikse på denne strukturen seinere, men den gir meg ei linje å jobbe langs.

Det hender at det stopper opp og jeg ikke får til å skrive ei scene. Her om dagen skulle jeg skrive at hovedpersonens far kommer på besøk, men jeg kunne ikke komme på hva de skulle si til hverandre. Det lille forsøket jeg gjorde virka oppstylta og uten energi.

Da har jeg to løsninger: a) Jeg kan sette inn flere nye scener i stikkordsform eller b) jeg kan hoppe over denne scena og skrive den seinere. Det går fint an å gjøre begge deler. Planleggingsjobben får meg til å tenke på prosjektet selv om jeg ikke får skrevet noe.

Jeg tror på intuisjon og inspirasjon, men jeg tror også at disse kan styres i riktig retning. Det gjelder diktskriving også, forsåvidt. Gang på gang viser det seg at scener jeg ikke klarte å skrive trengte at noe anna skjedde tidligere i historia eller at scena hørte til i et anna kapittel. Så når det er noe som stritter i mot, prøver jeg å lytte til intuisjonen.

Det som er bra med å ikke planlegge alt i detalj, er at det kan skje uforutsette ting. Et ord kan ta et anna og plutselig har noe skjedd som jeg ikke hadde planlagt. For eksempel hadde jeg planlagt tre bandøvinger, men på den andre begynte bassisten og gitaristen å krangle. Det som skulle vært en liten krangel endte med at gitaristen slutta og bandet blei oppløst. Oisann! Plutselig tok handlinga et lite hopp framover, og det funka.

På denne måten er jeg kommet omtrent halvveis og er overbevist om at jeg klarer å fullføre prosjektet. Hovedsakelig fordi jeg merkelig nok fortsatt syns det er gøy og har tro på historia. Fortsatt lurer jeg på hva som skjer og hvordan det skjer. Det lover veldig, veldig godt.

Men mye gjenstår. Jeg mangler fortsatt minst halvparten av det fullstendige førsteutkastet (jeg er åpen for at manuset kan bli lengre enn jeg ser for meg akkurat nå). Siden jeg fokuserer på hver scene for seg, har teksten noen altfor brå overganger. Disse skal jeg fikse på når jeg går gjennom førsteutkastet, i tillegg til en god del annet småplukk.

Noe av det skumle ved å skrive en ungdomsroman er at forlaget som har gitt ut diktsamlingene mine ikke gir ut barne- og ungdomsbøker. Sånn sett rykker jeg nesten tilbake til start. Når jeg blir ferdig med manuset, d.v.s klar for forlag, må jeg i gang med en ny runde med innsending til ulike forlag og sikkert en del refusjoner. Det betyr også at jeg ikke har noen redaktør til å stake ut veien for meg. Derfor har jeg allerede skaffa meg noen beta-lesere som har fått lese den første tredjedelen. De har fått beskjed om å bare gi generelle råd, si i fra hvis jeg er helt på villspor og komme med ideer. Det gjør at jeg ikke kjenner meg helt alene. De er også stort sett snille lesere (eller har fått beskjed om å være det i denne omgangen) og kommer derfor med pepp når jeg trenger det. Tusen takk!

Det aller viktigste for å fortsette er likevel det samme som fikk meg til å begynne: Alle som mener at jeg ikke kan skrive denne boka. Som vanlig vil jeg bevise at de tar feil. Det er sånn jeg lever og sånn jeg skriver. Tusen takk til alle som forteller meg hva jeg ikke kan! Uten dere hadde jeg vært en kjedelig middelmådighet uten litterære evner. (Eller død, det går for meg ut på det samme.)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s