En kropp som ikke lyver

Immanuel skriver i dag om livet etter brystfjerning og jeg er helt enig. Å fikse på kroppen slik at den er til å leve i løser slett ikke alle problemer. En transmann-kropp blir aldri helt som andre mannskropper. Men den er mulig å leve med.

Jeg har tydelige arr på brystkassa, men det gjør meg ikke noe. Før operasjonen brukte jeg buksefyll, d.v.s. en penisprotese som fyller ut buksa, hver dag. Etter operasjonen har jeg kanskje brukt den to ganger. Jeg føler endelig at jeg er mannlig nok uten.

Stemma mi er også klart mannlig nå. Det hender fortsatt at fremmede feilkjønner meg, men stort sett gidder jeg ikke å påpeke feilen. Folk som har kjent meg ei stund sier at endringene er store. Jeg klarer ikke å se det selv, for i speilet (det som bare viser ansiktet) har jeg alltid sett et mannsansikt. Nå ser jeg det samme ansiktet på bilder av meg selv. Endelig kan du se på meg hvem jeg er!

Den største forandringa er hvordan folk forholder seg til meg. Karaktertrekk som før gjorde at jeg skilte meg ut, gjør meg nå litt mer vanlig, litt mer kjedelig. Jeg føler meg nå stort sett hjemme i andres oppfatning av meg, noe som er ganske nytt. Og det er deilig!

Jeg kommer aldri til å angre på brystfjerning eller testosterontilførsel. Det er fantastisk å ha en kropp som er MIN.

Generelt angrer jeg sjelden. Når jeg ser tilbake er det klart jeg har gjort og sagt ting som ikke var særlig lurt. Samtidig vet jeg at jeg ville gjort de samme dumme tinga igjen hvis alle forutsetningene var de samme. Jeg mener det handler om å være menneske, om å leve. Og friheten til å leve synes jeg alle mennesker skal få.

Det står ikke en hær av folk med vrangforestillinger og banker på Rikshospitalets dører for å «skifte kjønn». Jeg vil kalle det en profesjonell vrangforestilling. En del steder i verden utføres kjønnsbekreftende behandling etter ideen om «informert samtykke». Det vil si at folk tillates å ta ansvar for seg selv, sin egen kropp og sitt eget liv. En slik politikk vil føre til at noen tar gale beslutninger, men de er i ekstremt mindretall. Jeg mener at folk skal få lov til å gjøre feil. Ulempene oppveies i ekstrem grad av at flere får muligheten til å kjenne hvor fantastisk det er å leve i en kropp som ikke lyver.

Kroppen min er langt fra perfekt, selv etter mine egne romslige standarder. Den er kortvokst og godt polstra, mangler en desimeter mellom beina og har et par ekstra innvoller. Det er ikke en kropp jeg ville ønska meg å bli født med fra naturens side, men den er så sinnssykt mye bedre enn slik den var. Den er min.