Statistisk usynlig

Etter at jeg begynte å krysse av på at jeg er mann, slipper jeg heldigvis å føle at jeg lyver på akkurat det. Transfolk med andre kjønnsidentiteter enn mann eller kvinne har ikke den fordelen. Spørsmålet om kjønn er ofte ett av de første i en hver spørreundersøkelse, og ofte det som hindrer transfolk i å svare.

Det er et enormt gap mellom hvordan folk identifiserer seg selv og hvilken kategori man registreres i av offentlige instanser. Ta sysselsetting for eksempel: Valgalternativene inkluderer da gjerne både langtidssykemeldt, selvstendig næringsdrivende og arbeidsledig. Dersom statistikken skal være valid bør det være mulig å velge i alle fall to av alternativene. Skatteetaten anser meg først og fremst som næringsdrivende, mens NAV ser meg vekselsvis som langtidssykemeldt og arbeidsledig. Selv er jeg først og fremst forfatter med dårlige forutsetninger for å bli noe annet.

Jeg liker som kjent å bryte mot forventninger. Jeg liker å gjøre folk så forvirra at de må tenke seg om en ekstra gang eller kanskje til og med utvide horisonten sin. Flere enn man skulle tro vet også å sette pris på sånne overraskelser i hverdagens fordomsfulle gråhet.

I NAV-systemet liker jeg (litt for godt) å være den ressurssterke. Han med høy utdannelse, gode formuleringsevner og akademikerforeldre. Dette gjelder i møtene med de ansatte. Jeg vil avlive bildet av sosialhjelpssøkeren som verdiløs og er i en posisjon til å gjøre det.

I Norge har vi en misforstått oppfatning av at høy utdannelse og akademikerforeldre spesielt fører til at man får en god jobb og god inntekt, noe som slett ikke alltid stemmer. Altså at det å inneha kulturell kapital fører til at man får økonomisk kapital. Bullshit. Dette er en del av myten om eliten; de som har alt og kan alt. Jeg tror at nesten alle drives av en følelse av underlegenhet, enten kulturelt eller økonomisk. Og det synes jeg er trist.

Samtidig er det en del ting ved NAV-systemet som er enklere for meg enn de fleste andre: Jeg har god kontakt med familien min og et rimelig godt nettverk av venner (som riktignok er i lignende situasjoner, de fleste av dem). Jeg er i stand til å snakke maktas språk når det trengs, jeg vet hvordan man navigerer i systemet, eller hvordan jeg kan lære meg det. Ulempen er så klart at jeg ikke får fram hvor dårlig jeg til tider fungerer til tross for alle disse ressursene mine. Det hender jeg tenker at det ville være lettere å nå fram hvis jeg framstod som mindre intelligent og ressurssterk.

Per i dag lever jeg under NAVs fattigdomsgrense og har et studielån på over 300 000. Jeg ønsker meg en statistikk hvor det syns. Jeg tror nemlig ikke at jeg er alene. Det samme gjelder kjønn. Det er på høy tid at Norge følger etter Nepal og gjør det mulig å eksistere, også statistisk, som annet enn mann eller kvinne!

Jeg skulle også likt å vite hvor mange andre menn som har født barn. Jeg kjenner i alle fall to. Når jeg er sammen med dattera mi bruker jeg en del tid på å fortelle henne at hun ikke er den eneste som har en mamma som er mann. Hun er for liten til å skjønne statistikk, men det ville føles godt å gi henne et tall.