Eller «hva jobber du med?»
Det hender man får sånne spørsmål. Hvordan jeg svarer kommer helt an på sammenhengen. Hvis spørsmålet dukker opp i en situasjon der jeg føler meg underlegen (egentlig ganske sjelden) svarer jeg at jeg skriver på fulltid, jeg er forfatter. Dette er en sannhet som har pynta seg, siden det som menes med spørsmålet ofte ikke er hva du egentlig gjør, men hvordan du får penger til å overleve.
Hvis spørsmålet stilles av andre skrivende folk svarer jeg at jeg har AAP (arbeidsavklaringspenger) og at jeg prøver å få NAV til å skjønne at det eneste jeg kan er å skrive dikt. Dette er vel så nært sannheten man kommer.
Bak de ulike svarene ligger at jeg på den ene sida vil vise at også transpersoner kan ha verdi (de tilfellene der jeg svarer forfatter), på den andre sida er jeg opptatt av å ufarliggjøre psykiske lidelser, synliggjøre de dårlige økonomiske vilkåra for forfattere og dessuten være ærlig.
En dag på trikken i høst møtte jeg en veldig hyggelig fyr som jeg ikke har sett på lenge og aldri kjente veldig godt. Når han stilte spørsmålet sa jeg som sant var at jeg stort sett satt hjemme og var deprimert. Dette strider selvsagt mot en god del sosiale konvensjoner som jeg blåser en lang marsj i. Man skal ikke snakke om så personlige ting på kollektive transportmidler. Man skal heller ikke snakke om egne psykiske lidelser med mennesker man ikke har et nært forhold til.
Når man bryter sånne konvensjoner åpner man for å komme nær andre mennesker, man åpner for uventa situasjoner og tar sikkert en viss sosial risiko. Resultatet blir ofte spennende, interessant og givende. Fyren på bussen kunne da fortelle at han også hadde slitt ei stund. Det opplever jeg ikke rent sjelden; at min åpenhet får samtalepartneren til å åpne seg. En del har også sagt til meg at det føles godt å kunne snakke åpent om ting de gjerne skjuler til daglig. Ikke sånn å forstå at jeg er noen psykolog, ikke som hobby en gang, men det går an å være et helt vanlig medmenneske.
Tarald Stein 