«Intelligent og ressurssterk»

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått høre akkurat de orda. Jeg har aldri gidda å ta noen mensatest og heller ikke blitt utsatt for noen. Likevel tar en del saksbehandlere, leger, psykologer og psykiatere min intelligens for gitt. Det synes jeg er skummelt uvitenskapelig. Dessuten er det slett ikke overveiende positivt.

Mange ganger brukes denne kombinasjonen av ord for å forklare at jeg ikke får noen hjelp, slik tilfellet var på GID-klinikken. I disse to ordene ligger en overbevisning om at jeg må klare meg selv, at jeg er i stand til å klare meg selv uansett situasjon. Det innebærer en ansvarsfraskrivelse. Jeg tror de fleste ikke tenker over at det er det som ligger bak. Mange mener sikkert at de gir meg et kompliment. La oss se litt på det:

Intelligens skal være medfødt og eventuelt opptrent i oppveksten. Det er altså ikke noe man selv kan gjøre noe med. Å bruke intelligent som kompliment er derfor like håpløst overfladisk som å gi komplimenter for utseende. Kanskje har man til og med større innvirkning på eget utseende enn på intelligens?

Ressurssterk sier noe om hvor du kommer fra, hvilke muligheter du har fått fra starten av. Det handler om hvorvidt foreldrene dine er akademikere eller sosialklienter, om du har hatt gode eller dårlige foreldre, og så videre. I veldig liten grad handler det om hva du har gjort med de mulighetene du har fått. Først når noen omtaler min datter som ressurssterk vil jeg ta det som et kompliment. Å kalle meg ressurssterk er først og fremst et kompliment til mine foreldre.

På toppen av det hele kommer forestillingen om at det er en sammenheng mellom disse to begrepene. Altså tas det for gitt at ressurssterke mennesker er intelligente og omvendt. Det vitner om at folk som bruker disse begrepene er helt blinde for klasseskiller, rasisme og sykdom m.m.. Det hjelper deg ikke mye å være intelligent hvis du på grunn av diskriminering eller sykdom fratas alle muligheter til å bruke intelligensen din. Du blir heller ikke automatisk over gjennomsnittet intelligent av å bli gitt en haug med muligheter. Den sammenhengen som vises i statistikker kan for det første ikke anvendes på enkeltmennesker, og for det andre avslører den mangler ved metodene som er brukt. Intelligensbegrepet er i tillegg befengt med så mye rasisme og andre fordommer at ingen oppegående mennesker burde bruke det i det hele tatt.

Hvis vi nå tenker oss at disse menneskene har rett i at jeg er både ressurssterk og intelligent: Er det en god grunn til å ikke gi meg hjelp når jeg ber om det? Dersom man mener at muligheter skal fordeles likt på alle, brukte jeg sannsynligvis opp kvoten lenge før jeg ble myndig. Et slikt syn har jeg aldri hørt noen uttrykke. Min eventuelle intelligens og ressursstyrke skal altså ikke ha noe å si for om jeg får hjelp. Den eneste innvirkningen dette kan ha, er at det kan bedre sjansene for at hjelpen virker.