Bandøving

Posted: fredag 7 januar, 2011 by Tarald in Skriving, Ungdomsroman
Tags: , , ,

Ny scene fra ungdomsromanen jeg jobber med (førsteutkast). Kom gjerne med innspill!

– Hør på det her!
Thomas var helt i hundre og dro en eviglang solo der han bare bomma på ett grep.
– Tøft hæ?
– Joda, sa jeg.
Jeg kunne avlyst bandøvinga så klart. Død mamma måtte være en av de få gyldige grunnene til å skippe øvinga. Likevel bestemte jeg meg for å dra bort til Joakim med bassen på ryggen som vanlig. Jeg trengte å tenke på noe anna.

Joakim hadde hele kjelleren for seg selv. Det var greit sånn. Og så hadde han opptaksutstyr, som vi ikke hadde brukt noe særlig ennå.
– Dritkult, sa Joakim. – Ta den en gang til så vi får med trommene. Og bassen, ikke sant, Kristian?
Jeg nikka og gjorde meg klar. Thomas satte i gang. Joakim tok rytmen med en gang. Jeg snubla litt i strengene før jeg fikk det riktig. Til slutt blei det skikkelig rått. Vi flirte og tørka svetten da vi var ferdige. Kanskje vi endelig kunne skaffe oss en spillejobb snart?
Så satte vi i gang med de låtene vi hadde øvd på i det siste. AC/DC og litt Turbonegro.
– Jeg kan ikke høre stemma mi. Kan du skru ned bassen Kristian?
Jeg ønska at jeg ikke kunne høre stemma hans jeg heller, men gjorde som han ba om. I den neste låta lå stemma til Thomas som en konstant irritasjon mot trommehinnene, over instrumentene. Det virka ikke som om det hjalp at han nå hørte si eiga stemme. Herregud så falskt det lød! Jeg og Joakim gjorde gode miner og prøvde å konsentrere oss om spillinga, lukke ute kattejammeret. Sånn var det hver gang. Ingen sa noe om det. Hva var alternativet? Jeg hadde ikke lyst til å synge, ante ikke om jeg kunne synge reint heller. Og trommisen kunne ikke være vokalist. Det gikk bare ikke. Trodde ikke Joakim hadde lyst til å synge heller. Jeg merka at han økte takten og kosentrerte meg om å henge med. Kanskje han gjorde det for å bli fort ferdig og slippe ulydene fra mikken.
– Jeg må stikke, sa Thomas plutselig mellom to låter.
– Hæ, sa jeg og Joakim i kor. Hadde vi hørt rett? Thomas var alltid ivrigst, ville helst spille hele dagen.
– Har en avtale.
Jeg og Joakim så på hverandre. Men ingen av oss protesterte. Jeg hadde helt ærlig fått nok av gaulinga til Thomas. Kanskje vi skulle innstille oss på å bare spille instrumentallåter?
Thomas så sprekkeferdig ut. Han ville at vi skulle spørre ham ut.
– Med ei dame, spurte jeg uten engasjement.
– Ida.
Thomas sa navnet som om det var helt fantastisk. Jeg lot som jeg blei glad. Sant å si kunne jeg ikke brydd meg mindre.
– Grattis.
Thomas pakka gitaren og forsvant ut døra med et dumt, forelska glis.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s