Følgende innlegg er skrevet til bladet Språklig samling:
Mye av stoffet i bladet Språklig samling dreier seg om grammatikk. Her vil eg dele litt av min erfaring som profesjonell språkbruker.
Bakgrunnen min er ei usalig vestnorsk blanding av konservativt bokmål og konservativt nynorsk. Ettersom eg kobla nynorsk til eit miljø eg ikkje følte meg hjemme i, la eg det vekk da eg blei voksen. På universitetet i Tromsø forsøkte eg meg først på nordisk, men ga opp i møtet med det konserverende synet på dialekter. Eg meiner det er på tide at det moderne norske flyttemønsteret blir tatt på alvor. Mange har ingen gjenkjennelig dialekt, og eg syns ikkje det skal være grunn til å skamme seg.
Likevel ligg den norske tanken om at skriftspråket skal basere seg på talemålet rimelig dypt i meg. Derfor skriv eg ikkje lenger konservativt, men radikalt bokmål. Det merkes at det radikale bokmålet og samnorsktanken har sin bakgrunn på Østlandet, og det gjør at det blir vanskelig å skrive samnorsk med et vestnorsk utgangspunkt. Denne teksten er eit forsøk på å skrive talemålsnært – det første alvorlige forsøket eg har gjort i ein lengre prosatekst.
I hvertfall sia ungdomsskolen har eg hatt eit klart yrkesmål: Å bli forfatter. Med to diktsamlinger på samvittigheten kan eg no si at eg har klart det. Ein av dei kamlene eg har måtta svelgje heter nynorsk.
I mai 2007 sendte eg inn førsteutkastet til det som skulle bli mi første diktsamling, Framandkar, til blant andre Tiden forlag. Alle dikta var da på bokmål. Etter å ha mottatt refusjoner fra dei fleste norske dikt-forlag, bestemte eg meg for å undersøke om det var sant det enkelte sa; at «nynorsk er eit mykje meir poetisk språk».
Dei samme dikta blei derfor sendt inn til dei samme forlaga ein måned seinere, denne gangen på nynorsk. Med eit heilt anna resultat. Sjøl om eg var grunnleggende uenig i premisset, måtte eg altså godta at den første diktsamlinga mi kom ut på nynorsk. I arbeidet med den andre diktsamlinga, Frikar, bestemte eg meg for å skrive i vei og bestemme målform etterpå. Resultatet var at halvparten av dikta blei skrive på nynorsk, halvparten på bokmål. Men slik kan ein ikkje tillate seg å skrive på trykk, så det endte med at eg oversatte bokmålsdikta til nynorsk, fordi noen av nynorskdikta var uoversettelige.
Så kan ein spørre seg korfor eg ikkje skriv bare på nynorsk. Ein del av svaret handler om identitet. Målrørsla har terpa på identitet i tro på at det skal få fleire til å skrive nynorsk. For min del har det virka tvert om. Eg følte meg utstøtt i det området der eg lærte nynorsk og målformen er derfor kobla til ei rekke negative følelser.
Ein annen del dreier seg om konkrete ord. Nynorsk er bedre på å skildre konkrete, jordnære ting, men dårlig på det abstrakte. Ta «bevissthet» som eksempel. Eg bruker dette ordet mest i ei abstrakt betydning. Det nynorske «medvit» faller ikke naturlig i slike sammenhenger og tolkes oftest som «å være ved bevissthet».
Ein tredje del av svaret på korfor eg ikkje skriv nynorsk handler om språkpolitikk. Ved å skrive nynorsk tar ein eit klart standpunkt mot samnorsk og bokmål. Eg er glad for at eg har lært begge målførene like godt, men tror på at samnorsk er framtida for det norske språket. Dei fleste elever skulle ikkje trenge å lære to ulike former av norsk. Samtidig meiner eg at språkinteresserte elever skal ha muligheten til å lære alle former og variasjoner som fins av det norske språk, gjennom valgfag i ungdomsskolen og fordypning på videregående.
Det fins ein del nynorske ord som eg vil ta vare på, hovedsakelig fordi de oppfattes som meir konkrete. «Draum» og «røynda» hører til disse. Etter å ha lest denne teksten, blir det vel også klart at eg liker de nynorske sterke verbbøyingene.
Personlig ønsker eg å kunne skrive omtrent sånn som eg skriv her. Ideen om at «nynorsk er eit mykje meir poetisk språk» virker marginaliserende både for poesi og nynorsk. I tillegg til at eg meiner det er reint tøv. Ein forfatter må ha tilgang til alle tilgjengelige virkemidler, også grammatikalske. Å begrense seg til ei målform er å begrense denne tilgangen med 50%.
Tarald Stein 