Selvhjelpspjatt

Jeg er allergisk mot svada og unngår det når jeg kan. Ergo har jeg unngått de selvutvikla damene det er så mye snakk om for tida. Samtidig tilbyr jeg selv skriveverksteder som ligger i grenselandet. Jeg har ingen utdannelse i å snakke med folk om problemene deres, men desto mer erfaring i å gå til de profesjonelle lytterne. Jeg tror at jeg har lært noe på veien som jeg kan lære videre. Det handler om skriving.Så langt har jeg utvikla skriveverksted for folk som har opplevd seksuelle overgrep og for transpersoner, og tenker at det er bare begynnelsen. Jeg har ikke løsninga på noen problemer, men noen ideer til hvordan man kan takle de problemene man har, spesielt i forhold til kroppen sin.

Det som skiller meg fra det meste av selvhjelpstullet er at jeg ikke tilbyr ferdige løsninger og  ikke markedsfører meg selv til alvorlig syke mennesker. Jeg gjør det alltid klart at jeg ikke er noen terapeut og ikke har helse til å lytte til folk. Alvorlig syke mennesker bør ikke ta noe skrivekurs hos meg.

I stedet kan jeg lære folk å skrive ut av seg det som må ut for at man skal bli friskere. Jeg kan vise hvordan det å skrive kan bli en måte å tenke på, noe som igjen kan påvirke helsa. For meg handler det om forebygging av spesielt psykiske plager.

Når jeg har laga oppleggene til disse verkstedene har jeg lest en del om skriving som terapi. Det er MYE svada i den gata, for å si det sånn. Mange av de som har skrevet om uttrykksterapi (som skriveterapi kan defineres som) mangler totalt bakkekontakt og hadde trengt et skikkelig skrivekurs.

Det koker ned til dette: Skriving (eller kreativitet) kan brukes som terapi på egenhånd (mindre alvorlige plager og forebygging) eller i samarbeid med/i tillegg til f.eks. en psykolog.

Selv har jeg hatt mer nytte av skriving enn psykologer, selv om jeg har møtt en del flinke psykologer. Grunnen er sannsynligvis at jeg selv har bedre forutsetninger og mer kunnskap om hva jeg trenger å få ut, og kan presse meg selv på det som er vanskelig. Jeg synes mange psykologer er for forsiktige, samtidig som det gir en sikkerhet i tilfelle jeg presser meg selv for hardt.

Det finnes problematiske sider ved det å være pasient som det er vanskelig å ta tak i gjennom det offentlige helsevesenet eller anerkjent medisin. For eksempel kan de gi deg en kronisk diagnose, men ikke fortelle deg hvordan du skal klare å leve med en sykdom resten av livet. Det må du finne ut av selv. Og ofte er det her selvhjelpspjattet kommer inn. De tilbyr begrepsapparat som er tilpassa deg og ikke behandlerne. De kan gi håp der det mangler. Så langt alt vel, så lenge det ikke ruinerer deg. Problemet mener jeg oppstår når de tilbyr løsninger på uløselige problemer og det koster skjorta. Det å innse at man er syk, trenger profesjonell hjelp eller å akseptere at man har en kronisk eller alvorlig sykdom er dessverre noe jeg tror det ikke finnes ferdige løsninger på. Det krever mye av et menneske å takle sånt. Og sånn tror jeg det må være. Å ty til ferdige løsninger tror jeg er å utsette prosessen.

Dessuten høres alle selvhjelperne så utrolig lite intelligente ut, og bakkekontakt ser ut til å være et tilbakelagt stadium. At det i tillegg ofte er damer, hjelper ikke på respekten for kvinnekjønnet akkurat.

På tampen vil jeg anbefale ei bok som alternativ til selvhjelp. Den heter Håndbok i å leve, skrevet av Tommy Sørbø og kom ut i 1995. Den harselerer grundig med all svadaen på dette området og bør leses igjen og igjen for å opprettholle resistensen mot bullshit. I tillegg egner den seg godt til opplesning på nachspiel når folk begynner å snakke om problemene sine.