av Stein Wolff Frydenlund
Visste du at det finnes en transperson i Rudolf Nilsens lyrikk? Den norske arbeiderlyrikeren er trolig mest kjent for sine beskrivelser av livet til sosialt underpriviligerte i Oslo og for sine dikt om politisk kamp.
I diktet «Tilbake til livet» beskriver Nilsen livet på den sosiale skyggesiden i Oslo og en dramatisk hendelse blant alkoholikere som holdt til i en husbåt på «ælva». Blant personene som deltar i fyllekalaset er også «Dokka med snabern / og visst etpar kvinnfolk tel!». Et par vers senere er Dokka fortsatt med: «Og kvinnfolka bar seg og bælja / om hjelp som en frelsesarmé, / og Dokka sang sjælveste Gloria, / men ikke en purk å se.»
Dokka overlevde heldigvis fyllekalaset. Det er trist at hun gikk på fylla, men interessant at transtematikk var framme i norsk kulturliv allerede i 1929. Dessverre tror jeg ikke kallenavnet «Dokka med snabern» var ment som en hedersbetegnelse. Navnet kan heller ses som uttrykk for svært negative og harsellerende holdninger til transpersoner.
Mellomkrigstiden var preget av økende fremmedfrykt og rasisme. Holdningene til transseksuelle og andre som utfordret de tradisjonelle kjønnsnormene var heller ikke alltid vennlige og inkluderende. Trolig var det flere enn «Dokka» som led under de negative holdningene som kom til uttrykk i samfunnet.
Rudolf Nilsen døde ung, han var bare 28 år da han bukket under for tuberkulose i 1929.
Artikkelen ble opprinnelig skrevet til og stod på trykk i Skråskrift april 2010.
Rudolf Nilsen
Tilbake til livet
Ombord i en husbåt i ælva
kan livet bli tåli bra,
når ‘n bare har dråpan på flaska
å smøre me nå og da.
Vi satt der e kvelistønn
og nippa te livets det søte vann,
og ælva bu hvilte i stivna fred —
og ikke en purk i land!
Vi var vel en sju åtte flasker,
og jeg og ‘n Willem Tell
og Keisern og Dokka med snabern
og visst etpar kvinnfolk tel!
Og festen var stilig og verdig,
te Keisern blei søkka full
og reiste sig op for å tale
og prata en skuledonk tull.
Han sto der med flaska for kjeften
og skålte — men plusseli lå ‘n
i ælva me full spid for jupet —
vi så bare hæla på’n!
Og kvinnfolka bar sig og bælja
om hjælp som en frelsesarmé,
og Dokka sang sjælveste Gloria,
men ikke en purk å se.
For når du kan trenge te polti
er terrenget støtt blåst reint,
men ellers så lyser det messing
i gatene tilig og seint!
Og uti lå Keisern og gulpa
av dødens den bitre dram,
som langtifra dobbeltrensa
var temmelig sur —og stram.
Men nok a det. Keisern blei bærj’a
a noen som kom forbi.
Døm halte ‘n iland med ei hake
og sleit, så du slette ti!
Døm rista ‘n og gnei ‘n og donka ‘n
på brøste og magan, gett,
så andre som sto der og så på
blei aldeles utkjørt og svett!
Og endelig fikk døm da liv i ‘n.
Han vågna og kikka omkring
så rart og så dumt, at jeg tenkte:
Nå huser ‘n vel ingenting.
Men så fikk jeg se ‘n inn synet ——
du snakker om «navnløs kval»,
da ‘n stønna me aua på stælker:
— Du redda vel flaska, Kal?
Tarald Stein 