Jeg leser denne nedslående artikkelen og føler meg oppstemt. Jeg mener som kjent at enhver bok med mer enn 300 sider er for lang. Selv skriver jeg dikt så korte at lesetiden må måles i sekunder, og heller ikke diktsamlingene mine tar det en time hver å komme gjennom hvis man leser dem i ett strekk. Noe man kanskje ikke bør gjøre hvis man vil få mest mulig ut av dem. De fleste dikt krever rom rundt seg for å gi mest utbytte. Blir man mer intelligent og får bedre konsentrasjonsevne av å lese romaner på over 500 sider? Jeg tviler sterkt. Mange diktlesere kan fortelle at konsentrasjonen som må til for å lese ett lite dikt er større enn den som må til for å lese ei tjukk bok. Jeg vil påstå at konsentrasjonen ikke er mer overfladisk, men at konsentrasjonsevna blir mer fleksibel slik at man lettere kan veksle mellom ting som krever dyp konsentrasjon og ting som ikke krever det.
Derfor er det korte diktets form som skapt for «nettalderen». Da datamaskiner med tekstbehandling kom, husker jeg at forlagene rapporterte at de fikk lengre bokmanus enn før, og at kvaliteten ofte ikke fulgte kvantiteten. Nå er det kanskje på tide at forlagene kjenner sin besøkelsestid i forhold til lyrikken. De har gjennom mange tiår gjort sin samfunnsplikt og utgitt bøker som svært få leste. Nå står vi på terskelen til et oppsving for diktet i nye medier, forutsatt at forlagene tør å satse litt. Og kanskje drar vi novellene med på lasset?
Som noen kanskje har lagt merke til sender jeg ut de korteste dikta fra Framandkar og Frikar på twitter. Jeg håper at det ikke blir lenge til ei av diktsamlingene kan bli tilgjengelig på sms. Og det hadde vært fint om diktene fikk slippe til som e-bøker (selv om jeg frykter for hele konseptet ettersom e-bøkene med moms er for dyre).
Tarald Stein 