I Sverige har de for tida nærmest en bølge av forfatterbarn som har blitt voksne og forteller den usminka sannheten om sine kreative foreldre. Det er ikke et ukjent fenomen i Norge heller. Sønnen til pastor Jan-Aage Torp (bl.a. kjent for utagerende homohat kamuflert som kristendom) har nå blitt gammel nok til å ta avstand fra faren og det han står for. Barn blir heldigvis voksne og uavhengige til slutt.
Jeg gleder meg til min datter blir så gammel at hun ikke lenger trenger min beskyttelse mot offentligheten. Det er vanskelig å avgjøre hvor grensa går, synes jeg. Derfor har jeg valgt å ikke nevne navnet hennes i noen intervjuer jeg har gjort. Mange ganger har jeg hatt lyst til å bruke ting hun har sagt som eksempler i intervjuer og foredrag. Men jeg har latt være. Mange ganger har jeg også tenkt at barn av transpersoner i verre livssituasjoner enn henne hadde trengt et slags forbilde, i alle fall å vite at de ikke er de eneste. Jeg håper at hun vil være det når hun blir gammel nok, men jeg har ikke tenkt å tvinge henne.
Kritikken mot forfatterforeldrene er at de var egoistiske, at alt dreide seg om kunsten, at de ble brukt uten å bli spurt, som forfatterens private kilde av mer eller mindre flaue hendelser og søte uttalelser fra barnemunn. Og så forfattermytens svøpe; alkoholen selvsagt.
Det verste man kan si om en forelder er visst at hin er egoistisk. Eller kanskje til og med ofrer barna, for kunsten eller religionen – det er bare å velge. Litt betryggende at jeg er i godt selskap, og at mine medsynderes barn blir såpass oppegående at de kan ta til motmæle når de blir voksne.
Det er mye barn kan ta skade av. Jeg tror at oppvekst ikke er noe man kommer fra med bare et par skrammer på sjela. De fleste av oss får litt mer enn som så, uansett hvor lite egoistiske foreldre vi hadde. Det er ikke noe forsvar, bare en konstatering. Og i rettferdighetens navn; hvor mange foreldre fins det der ute som bare er egoistiske, men aldri skaper noe det er verdt å ta vare på? Hvor mange deprimerte foreldre som aldri skaper noe som helst?
Jeg tror det kan være bra for barn å innse relativt tidlig at også foreldre er mennesker med feil og mangler. Vi er foreldre av en eneste grunn; at vi elsker våre barn. Når min datter blir voksen, selv om hun skulle anklage meg for alle de feil en velmenende forelder kan gjøre, vil hun på et tidspunkt, enten jeg lever eller er død, kunne lese noe jeg har skrevet og kanskje komme litt nærmere meg på den måten.
Enn så lenge bor hun hos den forelderen som ikke er forbannet med inspirasjon. Skyldes det feighet eller realisme hos meg? Eller er det bare et eksempel på at jeg lider av akkurat like mye ansvarsvegring som en del ikke-transmenn?
Tarald Stein 