Ja, vi vet alle at drap ikke oppklares av glade (eller triste) amatører; det er derfor samfunnet holder seg med politi. Men de trenger vel ikke for hule heite havrelefsa storme litteraturen som om den planla terrorangrep?!

De fleste drap er dessuten ikke til særlig hodebry for politiet heller; de fleste norske drap er dørgende kjedelige hevnaksjoner fra voldelige ektemenn, samboere eller kjærester (evt. ex-sådanne) eller enkle greier kokt sammen i fylla eller i en anna rus. Men det er ingen grunn til å gjøre krimlitteraturen kjedelig av den grunn!

Nå har jeg sikkert lest mer krim enn de fleste leser i løpet av et langt liv. Min irritasjon har samla seg opp gjennom så mange tettskrevne boksider at jeg helst ikke vil vite det. Hvis du leser ei krimbok i året gjør det sikkert ikke så mye at de handler om kjedelige politifolk som oppklarer kjedelige mord, men når man gjerne leser 3-5 sånne i uka, så blir man – lei. Dette er mitt inntrykk av norsk og svensk krim; sidrumpa og lite original.

Og så har vi den amerikanske krimmen. Den handler om kvinner som blir drept på svært originalt og brutalt vis av en seriemorder som er klin hakke sprø. Hvor er spenninga i det, liksom?! Og disse kvinnene er bare staffasje til fortellingen, som handler om jakten på den personifiserte ondskapen (de har det visst med det der borte) og hovedpersonenes romanser.

Men så hender det at det dukker opp lyspunkt. Jeg har for tida en forkjærlighet for krim som knyttes til historiske utgravninger på Shetland og kompliserte mordgåter som finner sted på Island, for å sette det litt på spissen. I fjor hadde jeg dilla på homofile privatdetektiver som dessverre ikke er oversatt til norsk (det er en skam!).

For ei stund sia leste jeg Tilfluktsrommet av Gunnar Kopperrud. Glimrende bok! Litt vel fantasifull kanskje, men med en veldig original hovedperson/»detektiv». Nå holder jeg på med Tor Edvin Dahls Hodet ved døra. Tidligere har jeg lest bøkene om presten Pernille og Roger/Rosalinde – forøvrig en av norsk litteraturs første transpersoner som var skildra svært realistisk. Men den jeg holder på med nå har en annen hovedperson, heller ikke han ansatt i politiet. Jeg merker at jeg får mer og mer sansen for Tor Edvin Dahls bøker, såpass at jeg blir nysgjerrig på forfatteren og hvordan han klarer å befri seg fra norsk krimlitteraturs overveldende traurighet. Og takk og pris; ingen innskutte kapitler i kursiv der morderen gir uttrykk for sin forrykte mangel på virkelighetskontakt! Og til alt overmål tviler jeg på at morderen er psykotisk! Kryss i taket!

Det er alltid risikabelt å lese gode bøker, også god krim. Sannsynligheten er stor for at det forandrer deg bittelitt for alltid. Det kan være ubehagelig, men er sånt som gjør det verdt å lese. Et lite skrivetips til den samlede norske (og svenske) kriminalforfatterstand (med visse hederlige unntak): Det å skrive handler bl.a. om å gjøre historien troverdig for leseren, ikke å kopiere den dørgende kjedelige virkeligheten og kalle det realisme! Og nå skal jeg tilbake til Finnmarksvidda anno 1970.

Kommentarer
  1. […] Ideen fikk jeg i 2008 og skrev om det å skrive krim her. Jeg leser mye krim og vet veldig godt hva jeg ikke liker. I mellomtida har jeg innsett at førsteperson og presens blir for […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s