Farvel til puppene

Det er ei uke siden jeg endelig ble kvitt dem; byllene, utvekstene, fettposene, de forhatte løgnerne – eller puppene. I årevis har de hengt der og hånt meg, motsagt alt jeg er og vil være, løyet til alle forbipasserende, spytta meg i trynet når selvrespekten har økt litt over null.

Til å begynne med la jeg ikke særlig merke til dem eller syntes de var i veien. Senere oppdaga jeg at de kunne brukes for å oppnå noe og at de kunne være pene. Enda senere brukte jeg dem for å mate babyen min. Etter det hadde de utspilt sin rolle og var bare til bry. Jeg begynte å hate dem. Etter som jeg forstod mer av min egen mannlighet, fremstod puppene som en av de viktigste åraskene til feilkjønning.

Nå er jeg endelig kvitt dem!

Det gikk fire dager fra jeg var til konsultasjon hos kirurgen og til jeg lå på operasjonsbordet. Men la meg fortelle steg for steg.

Konsultasjonen

Kirurgen var hyggelig og visste hva han snakka om. Han stilte spørsmål om jeg hadde vært innom GID-klinikken og om jeg ønsket flere kjønnsbekreftende operasjoner. I følge min kjentperson måtte jeg fremstille mitt ønske som om det ikke hadde noe å gjøre med å være mann. Jeg vet ikke om det var nødvendig, men jeg gjorde som jeg ble rådet til.

Kirurgen fortalte at jeg kunne forvente meg arr, noe jeg selvsagt var innforstått med. Jeg viste frem byllene og redegjorde for min helsetilstand. Kirurgen fortalte at jeg ikke måtte ta noe blodfortynnende, inkludert E-vitamin, i en periode før operasjonen.

Det er vel det jeg husker. Vips ble operasjonsdato fastsatt, jeg skrev under kontrakten og fikk en del papirer med informasjon og resept på antibiotika. Operasjonen kalles mastektomi eller «brystreduksjon».

Før operasjonen

Jeg kom til klinikken sulten, tørst og trøtt. Jeg hadde vært altfor spent til å få sove noe særlig og hadde ikke lov til å spise eller drikke i noen timer før operasjonen. Jeg hadde også begynt antibiotika kurene, slik jeg hadde fått beskjed om, og dusjet med desinfiserende såpe.

Etter å ha tatt av meg sko og t-skjorte var det tegnetid. Kirurgen streka opp hvor brystvortene skulle plasseres. Jeg tror det var da det virkelig gikk opp for meg at jeg skulle bli kvitt utvekstene.

Snart kom anestesilegen. Jeg fikk ei nål i armen som jeg ikke kikka så nøye på. Jeg småprata meg legen til jeg sovna helt rolig.

Etter operasjonen

Oppvåkninga er noe vag i hukommelsen. Jeg var skikkelig surrete og hadde veldig liten kontroll over noe som helst. Heldigvis var både sykepleierne og min kjentperson der for å ta vare på meg.

Det gjorde mye mindre vondt enn jeg hadde forestilt meg. Det er det som kommer til å bli stående i hukommelsen min. Jeg tok T-banen og gikk til mine venner på Etterstad. De første dagene bodde jeg hos dem. De skjemte meg skikkelig bort og jeg koste meg i solsteiken på verandaen deres. Jeg hadde lov til å ta en smertestillende hver fjerde time, men tok til sammen tre i løpet av de to første dagene, hovedsakelig av frykt for at det plutselig skulle begynne å gjøre vondt. Noe som aldri skjedde.

Den første dagen blødde jeg litt, men slett ikke mye. Den femte dagen dro jeg til klinikken og fikk byttet bandasje. Da hadde jeg bare noen få små blåmerker på brystkassa. Jeg hadde sett for meg at alt skulle være gult og blått.

Derimot var jeg ikke forberedt på hevelsen, eller rettere sagt at den skulle bestå av væske inne i ikke-puppene. Når jeg sitter eller står får væsken det til å se ut som om kirurgen har fjernet mindre enn han har gjort. Når jeg legger meg ned fosser væska inn under armene mine. Det føles som små vannballonger og man kan høre at det klukker. Jeg synes det er skikkelig ubehagelig, direkte kvalmende. Derfor har jeg kjøpt en støttebandasje som egentlig skal brukes ved ribbeinsbrudd. Den presser rundt brystkassa og vil forhåpentligvis få hevelsen til å gå ned.

Det «ferdige» resultatet…

…er det vanskelig å si noe om bare ei uke etter operasjon, men det ser veldig lovende ut. Faren for at brystvortene ikke skal overleve forflytningen og falle av er såvidt jeg har skjønt overstått.Det samme gjelder den akutte infeksjonsfaren, og antibiotikakuren er avsluttet.

Bandasjen er tatt av og jeg har fått beskjed om å gi såret luft. Jeg gleder meg til hevelsen forsvinner og det slutter å skvulpe. Andre steder har jeg hørt at de bruker dren for at blod og sårvæske skal få renne ut, og fjerning av disse har blitt beskrevet som det aller vondeste av hele prosessen. Så jeg er absolutt innstilt på å holde ut skvulpinga litt til.

Jeg gleder meg til å kunne løfte og bære igjen, og til jeg kan heve armene. Alt dette tar litt tid. Jeg kjeder meg, men nyter at puppene endelig er borte. Det er en helt fantastisk, ubeskrivelig følelse (som jeg sikkert kommer til å forsøke å beskrive mange ganger og kanskje klare det til slutt).

4 dager etter operasjon

Jeg gjorde altså dette på egen regning på en privat klinikk i Norge. Det skulle ikke være nødvendig så lenge man gjennom folketrygden har rett til alle nødvendig helsehjelp og behandling. Dessverre hindrer GID-klinikkens monopol og Helsetilsynets manglende kompetanse at mennesker som meg får nødvendlig hjelp.

Og til dem som lurer på om dette er lovlig: Ja. Jeg har selv spurt Ira Haraldsen (sjef på GID-klinikken) om nettopp det da jeg fikk avslag på behandling av henne. «Så lenge du betaler selv er det ingen som kan hindre deg» var hennes svar. Ergo er jeg nå et par pupper og ca 40 000kr fattigere, og betydelig mye lykkeligere.