Det er ei uke siden jeg endelig ble kvitt dem; byllene, utvekstene, fettposene, de forhatte løgnerne – eller puppene. I årevis har de hengt der og hånt meg, motsagt alt jeg er og vil være, løyet til alle forbipasserende, spytta meg i trynet når selvrespekten har økt litt over null.

Til å begynne med la jeg ikke særlig merke til dem eller syntes de var i veien. Senere oppdaga jeg at de kunne brukes for å oppnå noe og at de kunne være pene. Enda senere brukte jeg dem for å mate babyen min. Etter det hadde de utspilt sin rolle og var bare til bry. Jeg begynte å hate dem. Etter som jeg forstod mer av min egen mannlighet, fremstod puppene som en av de viktigste åraskene til feilkjønning.

Nå er jeg endelig kvitt dem!

Det gikk fire dager fra jeg var til konsultasjon hos kirurgen og til jeg lå på operasjonsbordet. Men la meg fortelle steg for steg.

Konsultasjonen

Kirurgen var hyggelig og visste hva han snakka om. Han stilte spørsmål om jeg hadde vært innom GID-klinikken og om jeg ønsket flere kjønnsbekreftende operasjoner. I følge min kjentperson måtte jeg fremstille mitt ønske som om det ikke hadde noe å gjøre med å være mann. Jeg vet ikke om det var nødvendig, men jeg gjorde som jeg ble rådet til.

Kirurgen fortalte at jeg kunne forvente meg arr, noe jeg selvsagt var innforstått med. Jeg viste frem byllene og redegjorde for min helsetilstand. Kirurgen fortalte at jeg ikke måtte ta noe blodfortynnende, inkludert E-vitamin, i en periode før operasjonen.

Det er vel det jeg husker. Vips ble operasjonsdato fastsatt, jeg skrev under kontrakten og fikk en del papirer med informasjon og resept på antibiotika. Operasjonen kalles mastektomi eller «brystreduksjon».

Før operasjonen

Jeg kom til klinikken sulten, tørst og trøtt. Jeg hadde vært altfor spent til å få sove noe særlig og hadde ikke lov til å spise eller drikke i noen timer før operasjonen. Jeg hadde også begynt antibiotika kurene, slik jeg hadde fått beskjed om, og dusjet med desinfiserende såpe.

Etter å ha tatt av meg sko og t-skjorte var det tegnetid. Kirurgen streka opp hvor brystvortene skulle plasseres. Jeg tror det var da det virkelig gikk opp for meg at jeg skulle bli kvitt utvekstene.

Snart kom anestesilegen. Jeg fikk ei nål i armen som jeg ikke kikka så nøye på. Jeg småprata meg legen til jeg sovna helt rolig.

Etter operasjonen

Oppvåkninga er noe vag i hukommelsen. Jeg var skikkelig surrete og hadde veldig liten kontroll over noe som helst. Heldigvis var både sykepleierne og min kjentperson der for å ta vare på meg.

Det gjorde mye mindre vondt enn jeg hadde forestilt meg. Det er det som kommer til å bli stående i hukommelsen min. Jeg tok T-banen og gikk til mine venner på Etterstad. De første dagene bodde jeg hos dem. De skjemte meg skikkelig bort og jeg koste meg i solsteiken på verandaen deres. Jeg hadde lov til å ta en smertestillende hver fjerde time, men tok til sammen tre i løpet av de to første dagene, hovedsakelig av frykt for at det plutselig skulle begynne å gjøre vondt. Noe som aldri skjedde.

Den første dagen blødde jeg litt, men slett ikke mye. Den femte dagen dro jeg til klinikken og fikk byttet bandasje. Da hadde jeg bare noen få små blåmerker på brystkassa. Jeg hadde sett for meg at alt skulle være gult og blått.

Derimot var jeg ikke forberedt på hevelsen, eller rettere sagt at den skulle bestå av væske inne i ikke-puppene. Når jeg sitter eller står får væsken det til å se ut som om kirurgen har fjernet mindre enn han har gjort. Når jeg legger meg ned fosser væska inn under armene mine. Det føles som små vannballonger og man kan høre at det klukker. Jeg synes det er skikkelig ubehagelig, direkte kvalmende. Derfor har jeg kjøpt en støttebandasje som egentlig skal brukes ved ribbeinsbrudd. Den presser rundt brystkassa og vil forhåpentligvis få hevelsen til å gå ned.

Det «ferdige» resultatet…

…er det vanskelig å si noe om bare ei uke etter operasjon, men det ser veldig lovende ut. Faren for at brystvortene ikke skal overleve forflytningen og falle av er såvidt jeg har skjønt overstått.Det samme gjelder den akutte infeksjonsfaren, og antibiotikakuren er avsluttet.

Bandasjen er tatt av og jeg har fått beskjed om å gi såret luft. Jeg gleder meg til hevelsen forsvinner og det slutter å skvulpe. Andre steder har jeg hørt at de bruker dren for at blod og sårvæske skal få renne ut, og fjerning av disse har blitt beskrevet som det aller vondeste av hele prosessen. Så jeg er absolutt innstilt på å holde ut skvulpinga litt til.

Jeg gleder meg til å kunne løfte og bære igjen, og til jeg kan heve armene. Alt dette tar litt tid. Jeg kjeder meg, men nyter at puppene endelig er borte. Det er en helt fantastisk, ubeskrivelig følelse (som jeg sikkert kommer til å forsøke å beskrive mange ganger og kanskje klare det til slutt).

4 dager etter operasjon

Jeg gjorde altså dette på egen regning på en privat klinikk i Norge. Det skulle ikke være nødvendig så lenge man gjennom folketrygden har rett til alle nødvendig helsehjelp og behandling. Dessverre hindrer GID-klinikkens monopol og Helsetilsynets manglende kompetanse at mennesker som meg får nødvendlig hjelp.

Og til dem som lurer på om dette er lovlig: Ja. Jeg har selv spurt Ira Haraldsen (sjef på GID-klinikken) om nettopp det da jeg fikk avslag på behandling av henne. «Så lenge du betaler selv er det ingen som kan hindre deg» var hennes svar. Ergo er jeg nå et par pupper og ca 40 000kr fattigere, og betydelig mye lykkeligere.

Kommentarer
  1. Bodil sier:

    Og vet du hva? Etter hva jeg har sett av transmenn som har hatt samme operasjon på riksen (mannfolk er glade i å vise frem arr, har jeg merka), så ser det ut som om den private kirurgen har gjort en EKSTREMT mye bedre jobb på deg enn hva de generelt leverer fra seg oppå der… Tror det var penger vel brukt.🙂

  2. Marita sier:

    Gratulerer så mye! Må si jeg synes du er kjempe tøff! Og ingenting er bedre enn å utsette seg selv for lykke av og til. Stå på!

  3. Nevrotica sier:

    Jaja vennen min. Jeg husker da jeg la inn selvtillitsposer. Det skvulpet slik at jeg ikke fikk sove og min daværende kjæreste klaget på at han ble sjøsyk. Om et par dager kan du hive på noe hudfargett silketape . Men mens det gror holder du deg til micro pore tape.

    kjempeflott vennen min.. Stolt av deg.

  4. Aleksander sier:

    Wow, gratulerer så mye! Dette fortjente du virkelig å bli ferdig med. Ser jo skikkelig bra ut også, er ikke alltid det gjør det i begynnelsen. De drenene er noe forbanna herk så vær glad du slapp dem, kroppen trekker til seg væsken etter hvert alikevel, drenee er bare i veien.

  5. Tom sier:

    Hallo Tarald! Har fartet høy og lavt i sommer, og har derfor ikke fått med meg alt som har hendt blandt venner og kjente rundt om. I disse sene nattetimer kunne jeg derfor, med en gledelig overraskelse, lese her inne på bloggen din at du har kommet til denne store milepælen. Jeg må bare få gratulere så utrolig mye, og jeg håper du får suksess der det måtte trenges. Kanskje ses vi i Trondheim i oktober? Beste hilsener fra Tromsø

  6. […] Farvel til puppene July 2010 7 comments and 2 Likes on WordPress.com […]

  7. casan sier:

    Hei. Ser at dette er et gammel innlegg, men lurer litt på hvilken klinikk dette var? Er i samme situasjon som deg og har vurdert et inngrep på privatklinikk, men ombestemte meg etter en negativ erfaring ved konsultasjon i Bergen. Kirurgen var vel ikke direkte «fordomsfull» , men hadde helt klart – ingen erfaringer med «transkjønnede», og jeg fikk inntrykk av at han var ukomfortabel med det faktum at jeg var transkjønnet, for argumentene han kom med var ikke særlig gode og synes også at holdningen hans var ganske nedlatende. Nå skal det sies at det ikke var samme operasjon jeg hadde planer om å ta i det hele tatt. Poenget mitt er at jeg vil unngå å oppleve dette igjen. Det å møte på så ignorante personer. Så om du kunne fortelle hvor du henvendte deg? evt, om du vet om andre steder som er litt mer åpne for denne type «situasjoner».

    • Tarald sier:

      Dessverre kan jeg ikke opplyse hvor jeg fikk gjort operasjonen. Kirurgen kan få problemer med Rikshospitalet og Helsetilsynet for å ha hjulpet meg. Dette kommer forhåpentligvis til å endre seg ganske snart, så hvis du har tålmodighet vil jeg anbefale deg å vente (det kan skje mye på et år). Skjønner godt at du ikke vil utsette deg for fordommer og nedlatende holdninger. Send meg gjerne en epost på tarald.stein@gmail.com

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s