Grunner til å være deprimert denne uka

Det er to saker som har engasjert meg den siste uka, delvis mot min vilje. Den ene er saken om Steven og Tiwonge i Malawi som arrangerte en forlovelsesseremoni og ble arrestert for homofili. Denne uka ble de idømt 14 års fengsel.

Etter dommen har saken nådd norske medier. Hele veien omtales de som et homofilt par. Det gjelder ikke bare norske medier – selv underskriftskampanjene som protesterer mot dommen omtaler dem som homofile menn. Ingen i Norge vet jo at Tiwonge er et kvinnenavn. Tiwonge er nemlig transkvinne. Å omtale henne som mann og med mannlig pronomen blir derfor enda et overgrep. Kanskje virker det ikke så alvorlig i forhold til en fengselsstraff på 14 år. Jeg tror likevel det nettopp kan være dråpen som får begeret til å flyte over. Når selv dem som utgir seg for å støtte deg ignorerer hvem du er, vil det være lett å miste siste rest av håp om rettferdighet.

Samtidig setter Carl I. Hagen i gang en svertekampanje mot sin datters eks, Lise Lindalen. Lise er i likhet med Tiwonge transkvinne. Og jeg som trodde at vi endelig begynte å få en viss klarhet i begrepene får lyst til å legge meg ned og gråte. Lise omtales som «han», å være transperson er en legning og sammenlignes med å reise over det amerikanske kontinent på motorsykkel. Det påstås på den ene siden at Lise burde fortalt sin kone at hun var kvinne (noe hun ikke en gang ville innømme for seg selv) med det samme de møttes , og på den andre siden at hun burde fortsette å leve som mann til barna var voksne. Som om det var et reelt valg.

Svært mange transpersoner forsøker i det lengste å leve opp til omgivelsenes forventninger om hvilket kjønn vi skal uttrykke. For mange blir det på et tidspunkt så umulig at vi har valget mellom å ta livet av oss eller la hvem vi er vises utenpå. Jeg vil påstå at barn har bedre av en levende far i dameklær eller en levende mor med skjegg og slips, enn av å oppleve at hin tar livet av seg. Det mange ikke forstår er at dette i svært mange tilfeller er de reelle alternativene. Og jeg prøver å ikke lytte til dem som mener at transforeldre bør ta livet av seg av hensyn til sine barn.

Jeg tror faktisk ikke at Carl I. Hagen var klar over hvilke konsekvenser hans personangrep på barnebarnas far ville ha for andre transpersoner med barn. Ikke at jeg tror han ville brydd seg. Vi snakker tross alt om en person som for ikke altfor lenge siden stod på gater og torg og hetset både alenemødre (ja, slike som hans datter…) og innvandrere (som han sannsynligvis også vil få i familien etter hvert …). Jeg tror han var ute etter å skade en person som hadde såret hans datter og var villig til å ta i bruk alle midler. Da var det sikkert lett å glemme at han samtidig gikk løs på en gruppe som statistisk sett har enormt stor selvmordsfrekvens. Selvmordsstatistikk er ikke en trussel, det er et faktum. Det falt ham sikkert ikke inn at det sitter andre barn av transpersoner rundt om i Norge og leser at det er naturlig å skamme seg over slike foreldre, at det må forventes at man blir mobbet for det og at det å vise barna sine hvem man egentlig er, er ensbetydende med å ikke bry seg om dem. Jeg prøver å ikke tenke på hva det kan gjøre med et barn og priser meg lykkelig over at min datter ikke leser aviser ennå og at hun ikke har en bestefar som heter Carl I. Hagen.

Jeg sier ikke at man ikke skal kritisere transpersoner fordi de kan ta livet av seg. Det ville være en håpløs holdning og i alle fall ikke fordre mer respekt. Men jeg synes faktisk man skal ta litt hensyn til det og tenke seg om en ekstra gang før man for eksempel slår fast i en av Norges største aviser at transpersoner er egoistiske løgnere som skaper problemer for alle rundt seg. Og det er enda en grunn til at hele denne krangelen aldri skulle havnet i media. Dette er en familiekonflikt og må kunne holdes innen familien. Jeg er helt overbevist om at Lise kunne ha slengt mye dritt tilbake om hun ikke hadde vett til å la være.

Transpersoner som gruppe er verken bedre eller verre mennesker enn andre, verken mer eller mindre kloke. Det finnes til og med transpersoner som stemmer FrP (i alle fall inntil nylig). Det er helt i orden å mislike en transperson, på samme måte som det er helt i orden å mislike en FrPer. Du trenger ikke av den grunn mislike alle og spre hets om folkegruppe av den grunn.

For å bli litt personlig så må jeg innrømme at jeg som barn ville vært mye mer tilbøyelig til å mobbe noen fordi faren (eller bestefaren) var leder for FrP, enn fordi faren var dame. Det synes jeg Carl I. Hagen burde tenkt på før han gikk inn i politikken.