Jeg skrev tidligere en kort tekst på oppfordring fra Norges Kristelige Studentforbund om begrepet kjønnsrettferdighet. Men 200-300 ord var ikke nok, og i morgen feirer den internasjonale kvinnedagen 100 år.
«Kvinnedagen handler ikke om kvinner«, skriver Immanuel så glimrende på sin blogg. De fleste vil stusse over den overskriften, men går man til kjernen av dagens intensjon, ser man at det er helt riktig. Kvinnedagen er til for å kjempe mot kjønnsurettferdighet. Den ble etablert på et tidspunkt da man i vesten var overbevist om at det bare fantes to kjønn; menn og kvinner.
Jeg ble født på 70-tallet og deltok visstnok i demonstrasjonstog (usikker på om det var kvinnedagen eller noe freds-greier) sittende i barnevogn. Det er ikke stort jeg husker fra mine tre første år. Når jeg nå tenker på 70-tallet, forestiller jeg meg at det var en tid da alt virket så enkelt og ganske svart-hvitt. Man var for frigjøring, mot undertrykkelse, for eksempel.
Men det hender stadig vekk at den enes frihet er den andres undertrykkelse. Det som virket kvinnefrigjørende på 70-tallet, kan være transundertrykkende i dag. En del feminister benekter eksistensen av transpersoner. De nekter å respektere menneskers egen opplevelse av sin egen kropp og identitet, og at disse størrelsene ikke alltid er synonymer.
Heldigvis gjelder det bare et mindretall radikalfeminister. De fleste er hverdagsfeminister som ønsker likelønn, like rettigheter og mer likestilling mellom menn og kvinner – altså mer kjønnsrettferdighet.
Jeg ønsker meg en dag for kjønnsrettferdighet som løfter blikket fra statistikken. Der syns uansett ikke transpersonene, fordi skjemaer bare har to alternativer; mann eller kvinne. Kjønnsrettferdighetsdagen skal være en dag for alle som en eller annen gang har følt seg innestengt i den sosiale kjønnskategorien de oppfattes å tilhøre.
Det gjelder mannen som jobber i barnehage ved siden av studiene og føler seg presset til å avstå fra klemming og trøsting for ikke å bli oppfattet som overgriper. Eller han foretrekker å lese for barna, men kjenner forventningspresset om å sparke ball i stedet.
Det gjelder kvinna som ikke ønsker å få barn, men får medlidende blikk og leser at det å bli mor er meningen med kvinnelivet. Det gjelder transdama som nektes å gå i skjørt på jobb. Det gjelder gutten som blir kalt homo fordi han ikke liker å sparke fotball. Det gjelder den ubestemmelige transpersonen som aldri blir lyttet til fordi hin ikke har noen sosial kjønnskategori å tilhøre, og dermed «ikke finnes».
Og det gjelder mange, mange flere. Sannsynligvis de aller fleste mennesker. Vi opplever alle kjønnskategoriene som for trange, noen ofte, andre bare en sjelden gang. Det er ikke bare kvinner som har kjønn og utsettes for kjønnsdiskriminering og annen kjønnsurettferdighet. Så lenge samfunnet baserer seg på at alle mennesker kan deles inn i to kategorier med ulike egenskaper, rettigheter, funksjoner og utseende – så lenge vil kjønnsurettferdigheten være vanskelig å få has på.
Ikke dermed sagt at vi skal slutte å identifisere oss med kjønn. For noen vil det fungere, men for de aller fleste av oss vil kjønnsløsheten føles like trang som kjønnetheten. I likhet med andre identiteter, kan kjønn være med på å beskrive hvem vi oppfatter oss som, våre verdier, historie og ambisjoner. Svært få ønsker å viske ut det, heller ikke jeg.
Ordet og kategorien mann, med mange av de assosiasjonene og forventningene det bærer med seg, sier mye om hvem jeg er. På en del punkter skiller mine erfaringer seg fra de fleste menns. Jeg har vært gravid og født barn, for å nevne noe. Jeg har blitt oppfattet som kvinne i et samfunn som har trange rammer for hvordan kvinner skal være. Rammene er tilsvarende smale for menn, på noen områder smalere. Disse erfaringene og mine tanker rundt dem er også viktige deler av hvem jeg er. Derfor kategoriserer jeg meg som transmann.
Jeg ønsker meg en kjønnsrettferdighetsdag – en dag vi kan kjenne at vi faktisk har noe felles å kjempe for – vår egen frihet fra kjønnsurettferdighet. Det må også være en dag for solidaritet med dem som ikke kan kjempe for sin egen frihet, som trenger noen som ser dem.
Min foreløpig helt private kjønnsrettferdighetsdag har disse parolene:
– Nei til kjønnslemlestelse av gutter, jenter og intersex
– Nye personnumre uten kjønn!
– Jeg jobber ikke med fitta mi – likelønn nå!
– Sosiale rettigheter – også for prostituerte
– Min kjole – Din frihet
– Utvidet kjønnsoppfatning nå!
– Støtt hirjaenes kamp i India
– Menn har også følelser
– Kjønnsrettferd krev kjønnsforsking!
– Kjønnsbasert forfølgelse gir rett til asyl – håndhev lova!
– Bedre helsetilbud for alle kjønn!
– Menn mot vold
– Kvinner kan også mekke bil
– Ja til burka i dusjen – eller? Bygg om svømmehallene nå!
– Rett til egen kropp
– Kjønnsrevolusjon nå!
– Kvinner har også hjerne – flere kvinnelige professorer nå!
– Flere mannlige sex-objekter i spill og reklame
– Nei til sykeliggjøring av kjønn! Transpersoner er ikke psykisk syke
Det var det jeg kom på her og nå. Kom gjerne med gode forslag!
Tilbaketråkk: Kvinnedagen i bloggosfæren | Bloggpuls