Verden står ikke til å reddes

Posted: onsdag 3 mars, 2010 by Tarald in Avreagering, Depresjon, Min fortelling, Psykiatri, Skriving, Trans
Tags: , , , , , , , , ,

Det er snart ett år siden jeg begynte å jobbe med trans-sak på fulltid; først som arbeidspraksistiltak, deretter som ansatt. Lenge gav det en god følelse. Jeg gjorde noe viktig, noe som hjalp andre mennsker. «Tarald redder verden – i alle fall en del av den» kunne vært overskrifta.

Litt etter litt ble det mindre lystbetont og virket mer håpløst. Da ansettelsesperioden tok slutt trakk jeg et lettelsens sukk. Ikke fordi det ikke var drømmejobben, men fordi jeg var sliten langt inni sjela. På overflata handla det om et ordna liv og fast arbeidstid – ting jeg ikke hadde problemer med å innrømme at jeg ikke takler og egentlig ikke vil ha.

Mer grunnleggende handler det om at jeg ble deprimert. Siden jeg fikk avslag på nødvendig behandling fra Rikshospitalet sommeren 2008 har mye gått min vei. Jeg har skapt meg et liv som forfatter og har følt at jeg har redda verden litt; skapt større forståelse for kjønnsmangfold og transpersoner og vært en som det gikk an å prate med. Smtidig har det ikke vært rom for å føle seg nedfor, ha begrensninger, være svak.

Immanuel skriver i dag om menn og depresjon. Om hvor vanskelig det er å snakke om følelser når man forakter egen svakhet. Jeg vil ikke innrømme at jeg ikke er Supermann. Jeg har jobba så hardt for å bli sett som den jeg er. Nå viser det seg at mitt eget bilde av meg selv er en statue av stålmannen.

Jeg kan godt skrive om følelser, gjerne i diktform. Det som skjer når følelsene kommer ned på papiret, er at jeg får dem på avstand. Jeg kan analysere dem og late som om de ikke angår meg. I utgangspunktet tror jeg det er en fin ting. Det er en strategi for å håndtere følelser som ellers kan knekke deg, i tillegg til at det innimellom blir god litteratur av det.

På ett eller annet tidspunkt, som svært sannsynlig er nå, må man re-identifisere seg med følelsene, bearbeide dem og legge dem bak seg. Man må tørre å være helt ærlig med andre mennesker (venner og familie). Dessverre tror jeg ikke det lar seg gjøre samtidig som man redder verden. Og jeg tror ikke lenger at verden kan reddes. GID-klinikken vil kanskje aldri godta de internasjonale retningslinjene for kjønnsbekreftende behandling. Transpersoner vil fortsette med selvskading og rusmisbruk. Noen vil fortsette å avvise, trakassere og diskriminere mennesker med et annerledes kjønnsuttrykk, -identitet eller -forståelse. Flere transpersoner vil ta livet av seg eller bli myrda. Dette kan jeg fortsette å snakke og skrive om til jeg blir blå uten at noe forandrer seg. Og jeg orker ikke.

Jeg har støtt fra meg folk og løyet for å skjule min egen svakhet. Det eneste mennesket jeg åpnet meg helt for, gikk fra meg før det var gått et halvt år. Og det forstår jeg godt. Jeg vil ikke være dette deprimerte mennesket som ikke eier initiativ eller tiltakslyst. Jeg liker ikke dette mennesket.

Hver gang jeg møter andre mennesker samler jeg alle mine krefter for å bli den jeg vil være. De siste månedene har jeg skåret ned på nettopp møter med andre mennesker fordi jeg ikke har flere krefter å samle sammen. Det meste av det jeg gjør føles meningsløst. Min store hobby har vært å sove. Til tider ønsker jeg å sover 24 timer i døgnet og blir skuffa når jeg bare klarer 16.

Tidligere depresjoner har vært tett knytta til opplevelsen av å være trans; at ingen har vært i stand til å se meg bak kvinnekroppen. Nå ser det ut til at det meste av det vil løse seg, selv om det har tatt frustrerende lang tid. Likevel dukker depresjonen opp, tross anti-depressiva og psykolog. Så da må jeg kanskje innse at det er noe jeg må slite med resten av livet, slik min morfar gjorde.

Jeg vet at det kunne vært verre. Og all erfaring tilsier at det går over ( i lange perioder). Men inntil da; God natt.

Og skulle du spørre meg hvordan det går, vil jeg nok fortsatt pynte på sannheten. Til alle som blir bekymra: Jeg er allergisk mot sympati og tar vare på meg selv.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s