Den store fortellingen er løgn

En av de tingene som fikk meg i trøbbel på GID-klinikken var at jeg ikke tror på den store fortellingen. Etter mitt syn blir resultatet av ethvert forsøk på å sette hendelser sammen i en bestemt rekkefølge usant.

Enhver fortelling preges av situasjon, mottaker og budskapet man ønsker å få fram. For å komme nærmest mulig sannheten, trenger man mange fortellinger/fragmenter som overlapper hverandre.

Ikke minst gjelder dette mitt eget liv. Og i og med at sannhet er mitt høyeste ideal, nektet jeg å fortelle. Jeg mente at det var psykologen og psykiaterens oppgave å sette sammen historien slik de mente den skulle være ut fra de fragmentene jeg kunne tilby.

Dette var selvsagt utrolig idiotisk og naivt av meg, men siden jeg fortsatt er tilhenger av sannheten kan jeg ikke si at jeg angrer. Jeg kom meg gjennom GID-klinikken med integriteten i behold, noe mange ikke lykkes med. At min higen etter sannhet resulterte i at jeg ble nektet behandling er trist, opprørende og tildels ødeleggende, men jeg tror at noe av det som fikk meg til å overleve det, var at jeg hadde integriteten i behold.

Poesien ble min redningsplanke. Poesi er en egen måte å tenke på som jeg oppfatter som sannere og nærmere sannheten enn fortellingen. Men innimellom føler jeg for å gjøre meg forstått også innenfor fortellende rammer. Hva gjør jeg da? Kan jeg fortelle sant?

Jeg starter med dette et prosjekt jeg kaller «min fortelling». Prosjektet består av små fortellinger som til sammen vil gi et sannere bilde av hvem jeg er og var.