Det har vært et begivenhetsrikt år. I større grad enn før, føler jeg at livet mitt er på rett spor og at det går framover.
I løpet av året har jeg oppnådd ting jeg tidligere har trodd var umulige: Jeg har hatt fulltidsjobb i LLH i tre måneder. Det endte med at jeg endelig kunne konkludere med at jeg ikke egner meg til faste arbeidstider og ikke kommer til å oppsøke det igjen med det første. Forøvrig viste det seg at jeg fungerer i arbeidslivet, på egne premisser.
Jeg har hatt min første kjæreste etter at jeg begynte å leve som mann, noe jeg på et tidspunkt trodde var umulig. I noen korte måneder opplevde jeg lykke jeg aldri har opplevd før og neppe vil få oppleve igjen. Men det var verdt det.
Mange av endringene i livet mitt skyldes at jeg flytta til Oslo i januar 2009. Jeg tror det ga meg et dytt for å få fortgang i flere av prosjektene mine. Dette førte igjen til økt selvtillit.
Selvtillit er noe jeg har fundert en del over i løpet av året. Jeg har aldri mangla tro på meg selv, men svært ofte har jeg mangla tro på at omverdenen vil se meg på samme måte. Til dels med god grunn. Nå begynner det bildet omverdenen har av meg å matche mitt eget. Det skyldes ikke bare testosteronets virkninger, at jeg ser mer mannlig ut, men også at jeg har bestemt meg for å tro at mine kvaliteter, gode egenskaper og evner ikke er helt usynlig for omverdenen så lenge jeg lar dem synes.
2009 har vært et år prega av økonomisk sikkerhet. Dette vil neppe gjenta seg i neste tiårsperiode, men det var godt å kunne slappe av fra økonomiske bekymringer en periode. Hovedsakelig skyldtes det arv. Jeg har nå ingen gjenlevende besteforeldre.
Jeg har fått en ganske ny følelse av frihet og ansvar i året som gikk. Mange store beslutninger er tatt og livet mitt har nå en kurs jeg ikke føler behov for å endre. Jeg trives med hvem jeg er, hva jeg gjør og har tro på mulighetene i det nye året. Det kan kanskje oppsummeres til at jeg endelig er blitt voksen – på min egen måte. Det tok sin tid.
En del nye opplevelser har gitt meg følelsen av å være del av noe større – delvis motvillig. Jeg har aldri før hatt den følelsen og ser behov for å akseptere at alle fellesskap ikke er av det onde, tvert imot.
Vennene mine har betydd enormt mye i året som har gått, og de har blitt flere. Jeg er ikke særlig flink til å holde kontakten med venner, men heldigvis ser vennene mine det og holder kontakt med meg. Mange transpersoner mister venner eller familie når de kommer ut. Jeg har vært ekstremt heldig! Prosessen har gitt meg flere venner, et nytt nettverk og en forfatterkarriere. Det gjør meg ydmyk og klar til kamp for alle som ikke er like heldige som meg.
Følelsen når noen forteller meg at det jeg har gjort, skrevet eller sagt har betydd noe for dem er vanskelig å beskrive. Og det er noe som skjer stadig oftere. Det fyller meg med blandede følelser. Plutselig innser ejg at det jeg gjør påvirker mennesker både på godt og vondt.
Det har sammenheng med følelsen av å bli møtt med forventninger; det innebærer et ansvar, forpliktelser og muligheten for å skape skuffelse. Fram til nå har jeg dyrka en «under-dog» posisjon som har fridd meg fra forventningene. På noen områder har 2009 vært året da jeg måtte innse at rollen som under-dog har sine begrensninger og ikke varer evig.
I løpet av 2009 har jeg fått delta på arangementer, konferanser og festivaler som har betydd mye for meg. Statens Kunstnerstipend tildelte meg et reisestipend stort nok til å reise til Gender Odyssey i Seattle (USA), en reise jeg håper å gjenta. Det var interessant å få delta på WPATH-kongressen her i Oslo i juni. Begge ga meg mye nyttig informasjon, et større internasjonalt nettverk og ny inspirasjon – både til aktivisme og skriving.
Jeg takker med dette for 2009. En spesiell takk til venner, familie, Statens Kunstnerstipend og LLH – landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, og spesielt leder Karen Pinholt – den beste sjefen jeg har hatt.
Tarald Stein 