Etaten for foreldrekontroll

Posted: lørdag 31 oktober, 2009 by Tarald in Blogging, Depresjon, Politikk, Psykiatri, Skriving, Trans
Tags: , , , , , , , , , , , ,

Det har nå gått to og et halvt år siden jeg ble meldt til barnevernet , og ett og et halvt siden saken ble avslutta. Siden januar har faren hatt den daglige omsorgen. Jeg føler meg derfor ikke lenger like sårbar og tror tida er moden for å fortelle åpent om mine erfaringer. Jeg vil også prøve å sette mine erfaringer inn i en større sammenheng.

Hver dag tar jeg trikken til og fra jobb. Der henger en plakat for Redd Barnas «Vennligst forstyrr»-kampanje. Den provoserer meg. Ikke fordi jeg ikke tror det finnes barn som har det bedre andre steder enn hos sine foreldre. Barn er både foreldrene og samfunnets ansvar. Kampanjen provoserer meg fordi jeg vet litt om det å være den som blir forstyrra.

Prosessen

Våren 2007 var jeg i ferd med å få fast grunn under føttene. I fem år hadde jeg holdt på med en hovedfagsoppgave som ingen trodde jeg noen gang ville fullføre. Juni var den aller siste fristen for å fullføre og jeg jobba hardt for å få det til. Og klarte det.

Min datters far hadde mer samvær enn noen gang før, og det gjorde hverdagen mye lettere. Jeg syntes det å være mamma var vanskelig, men følte at det gikk mye bedre. På den tida trodde jeg dessuten at jeg ville få kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalet og hadde bare noen måneder igjen av det obligatoriske utredningsåret.

Min datter trivdes i barnehagen og hadde ingen problemer med at hennes mor var mann. Hun var en tillitsfull og trygg unge.

Det var da brevet fra barnevernet kom. Det inneholdt ingen informasjon om hvorfor, bare en innkalling til møte noen dager seinere. Der fikk jeg lese bekymringsmeldinga de hadde mottatt. Den kan leses her. De brukte tre måneder (max-tida) på å vurdere om det skulle opprettes sak. Uttalelsene fra legen og barnehagen gav ingen grunn til å opprette sak.

Jeg ba dem kontakte Rikshospitalet, siden min datter hadde vært der til vurdering og jeg også hadde diskutert foreldreutfordringer med min hyggelige psykolog der (som anbefalte at jeg fikk behandling før han slutta i jobben). Barnevernet mente at det ikke var nødvendig. Jeg sendte linker til artikler om barn med transforeldre, men jeg tror ikke noen gadd å lese dokumentasjonen. Jeg leverte lister over venner og bekjente som kjente både meg og min datter, men ingen av dem ble kontaktet. Jeg protesterte ikke. Jeg stilte få kritiske spørsmål. Jeg innbiller meg at jeg var en av de mest ressurssterke og oppegående personer som Tromsø kommune noen gang har opprettet barnevernssak på.

Vedtaket om å opprette sak og innkalle oss til ett møte i halvåret, kom derfor som en overraskelse. At det var opprettet sak, medførte at vi fikk en ny saksbehandler. Jeg hadde forgjeves forsøkt å finne nyansert informasjon på internett om barnevernet, men hadde i alle fall fått med meg at jeg hadde krav på å få vite hvorfor det var opprettet sak. Det var derfor det første jeg spurte den nye saksbehandleren om på møtet. Hun bladde i papirene.

«Er det fordi jeg er transkjønna», spurte jeg.

«Neeei», mumla saksbehandleren. «Det er nevnt at du har vært deprimert?»

«Ja, i 2005, før jeg fikk medisiner og samtaleterapi. Oppretter dere sak på alle deprimerte foreldre?»

«Neeei», mumla saksbehandleren.

Noe bedre svar fikk jeg ikke. Men noen måneder seinere fikk jeg brev om at saken var avslutta. Det jeg sitter igjen med, er følelsen av at transpersoner ikke bør være foreldre. Jeg har inntrykk av at det offisielle Norge tviler på våre evner til å ta oss av barn.

Etterpå

Hvis jeg ikke var såpass ressurssterk som jeg er, er det sannsynlig at min datter ville lidd under barnevernet i dag. Hun er nå fem år, veslevoksen, sikker på seg selv og på oss som er rundt henne. Selv det at det går tre måneder mellom hver gang hun ser meg, takler hun bra.

Sist vi var sammen fant jeg ut at det var på tide å snakke med henne om de fordommene hun kan komme til å møte.

«Det kan være noen som mener at en mann ikke kan være mamma», sa jeg.

Hun himla med øynene.

«Da må vi fortelle dem at det går an, for du er mammaen jo min og du er jo mann.»

Dermed var den diskusjonen over. Det hender at jeg ønsker meg en femårings verdensbilde. Der følger alt enkle regler. Det er utenkelig at noen skulle velge å se bort fra fakta, lover og regler. Min datter tror fullt og fast på folkeopplysning. Det gjør vel jeg også, ellers ville jeg neppe skrevet dette innlegget eller hatt en blogg i det hele tatt.

Etatens problemer generelt

Barnevernet, eller «Etaten for foreldrekontroll» som jeg synes er et mer passende navn, har større problemer enn «bare» fordommer mot transpersoner.

Samtidig som de brukte ressurser på å tvile på at min datter hadde det bra hos meg, dukket det opp en sak i media. En fireåring var funnet innestengt i et lite rom i foreldrenes hus sammen med noen hunder. Det var åpenbart at han var utsatt for svært grov omsorgssvikt. Det kom fram at barnevernet hadde sak på foreldrene, men ikke hadde sett hvor alvorlig omsorgssvikten var. Saken gjorde meg dårlig. Den var så grov at enhver ville bli bestyrta over tanken på å behandle barn slik. I tillegg visste jeg at samtidig som denne lille gutten var sperra inne og ikke fikk gå på do, brukte barnevernet ressursene sine på å pleie sine egne fordommer mot folk som meg. Det var kvalmende.

Jeg tror ikke de ansatte i barnevernet er monstre, selv om tanken er nærliggende. Jeg tror de gjør så godt de kan ut fra svært dårlige forutsetninger, og da tenker jeg ikke først og fremst på økonomi.

De jeg kjenner til som arbeider i barnevernet er stort sett barnløse eller lever i tilsynelatende lykkelige kjernefamilier med mor, far og barn. Mange som velger å jobbe i barnevernet gjør det ut fra et ønske om å redde mishandla barn, uten noen gang tidligere å ha møtt noen. Det er påfallende hvor kjønnsstereotype disse kvinnen er. Ja, for det er stort sett kvinner som jobber i barnevernet. De er dessuten svært heteronormative og tror på biologismen. Mange er svært unge og har svært begrenset livserfaring når de begynner i jobben, og det de ser bekrefter stort sett deres snevre verdenssyn.

Unntakene finnes, men flertallet preger etaten og skaper systemet. Jeg ønsker meg en barnevernsutdannelse som utfordrer studentene på fordommer, som lærer dem å skille mellom barn som trenger hjelp og barn som har avvikende, men uskadelige foreldre. Det ville ikke skadet med en nedre aldersgrense på 25 år heller. Dessuten burde utdanningen utstyre studentene med en viss ydmykhet og kunnskap om menneskelig variasjon.

Barn med offentlige foreldre

Da Framandkar kom ut i fjor, ble jeg stadig bedt om å snakke om dattera mi, og Se og Hør ville veldig gjerne ha bilde av oss sammen. Jeg sa nei. At hun finnes er ingen hemmelighet, men jeg opplyser aldri om hva hun heter. Derfor skriver jeg sjelden om henne her, og enda sjeldnere etter at barnevernet leste bloggen som djevelen leser Bibelen. Jeg ønsker å beskytte dattera mi mot alle de fordommene som finnes i samfunnet.

Når min neste diktsamling blir utgitt til våren, kommer den til å inneholde en del som tar utgangspunkt i mitt forhold til dattera mi. Det var en vanskelig avgjørelse å ta. Jeg tror likevel at de dikta er av allmenn interesse og at det vil være godt for noen å lese dem. Regelen min om ikke å snakke om dattera mi i media står likevel fast.

Kommentarer
  1. Reidun Sandvoll sier:

    Kjenner at dette provoserer meg. Jeg har vel aldri møtt en forelder som har så stort fokus på sitt barns beste som det du har. Ditt barn går styrket ut i verden. Hun har fra sine foreldre fått med seg et naturlig og avslappet forhold til kjønn. Der vi andre står fast i de eldgamle kjønns- og rollemønstrene, og «smitter» barna våre med dem, vil ditt barn ligge milevis framfor våre. Det er frykt du har vært utsatt for, ikke bekymring. Mest av alt er det viktig at du skriver dette, og at det er mange som leser det. Du burde vært pensum på alle barneværnsstudiene i hele landet. Lærerstudiet og.

  2. bjornsm sier:

    Takk for et gripende innlegg, Tarald.

    Jeg synes det er riktig å ikke legge skylden på brevskriveren. Det er viktig at folk tør å si ifra når de har mistanke om at barn ikke har det bra, og så er det barnevernets jobb å skille mellom helt meningsløse innspill og viktige saker de må ta tak i. At det vil komme inn en del brev til barnevernet som er klart basert på fordommer må barnevernet venne seg til og takle.

    Det er viktig at erfaringer som dine kommer fram i den offentlige debatten.

    • Tarald sier:

      Jeg er stort sett enig med deg. Ansatte i barnevernet burde i større grad gjøres i stand til å skille mellom saker der det er reell fare for barns liv og helse, og saker som bunner i hevn eller fordommer. Dessverre virker det ikke som om den kompetansen finnes.

      Likevel mener jeg at muligheten til å sende anonyme bekymringsmeldinger er en uting. Det truer barns rettssikkerhet. Jeg forstår at mange ikke ønsker at den som blir meldt skal vite hvem de er, men i saker med grove, åpenbart urettmessige bekymringer eller gjentatte grunnløse meldinger blir det åpenbart at i alle fall barnevernet bør vite hvem som er avsender. Slik det er i dag, kan barnevernet brukes som våpen mot mennesker man ikke liker, uten risiko for straffeforfølgelse.

      Selv flere år etter at bekymringsmeldingen ble sendt, krever det store anstrengelser å ikke tenke på hvem som kan ha sendt den.

      Å bli utredet av barnevernet griper i ekstrem grad inn i en sfære der de fleste føler seg trygge og frie til å være seg selv. Denne tryggheten og friheten tror jeg er svært viktig for et barns psykososiale utvikling. En utredning og evt. inngripen fra barnevernet kan ødelegge mye mer enn det barnevernsansatte har anelse om.

      Det skremmer meg å tenke på at de fleste som utsettes for dette har dårligere forutsetninger for å beskytte både seg selv og barnet mot denne inngripen. Ikke alle klarer å late som om alt er i orden overfor barnet, motstå trangen til å forsvare seg og sine med nebb og klør og ellers gjøre det som kreves for å oppfattes som samarbeidsvillig.

      Dessverre er ikke barnevernet uberørt av klasseforskjeller. Det virker som om fordommer rammer både dem som har mindre utdannelse enn de barnevernsansatte og oss som har høyere utdannelse. De sistnevnte har imidlertid bedre forutsetninger for å ta til motmæle på den riktige måten.

  3. Aina Kirsebom sier:

    Jeg har sagt det før, og jeg vil si det igjen: Planen er å få en hel haug med unger som kan bli voksne og fortelle hvordan de opplevde oss som foreldre. Så får du aldri en unnskyldning fra Barnevernet. Selvsagt ikke. Men du vil ha et voksent barn – og kanskje barnebarn! – som vet hva det vil si å ha en god forelder. Barnevernet har vært i stua mi også, om enn under litt andre omtendigheter, og jeg har aldri følt meg så krenket i hele mitt liv. Det burde vært nok at vi viste fram livene våre og fortalte om urettferdigheten, maktmisbruket, nedverdigelsen. Jeg er sikker på dette: Barna våre vil være det som kan forandre situasjonen for dem etter oss. Barna våre skal stå grunnstøtt og kreve bli hørt. Det skal vi lære dem. Og de skal fortelle alle om de kjedelige, strenge, generøse, glade, lekende, brødskivesmørende foreldrene sine som fikk besøk av Barnevernet.

    Fordi det ikke var slik det skulle være.

    Fordi Det Store Vi trodde vi måtte prøves og veies og holdes opp mot Det Vanlige.

    La oss se det i øynene: Ungene våre har gått en uendelighet allerede i å forstå hva frihet er og hvor frihet finnes i forhold til selv voksne mennesker.

    En dag er det annerledes. I mellomtida får vi dokumentere historiene våre.

    Stor klem fra familien min til familien din,
    Aina.

  4. Syltegeek sier:

    Takk for at du tør å dele disse tinga med verden. Jeg tror det hjelper.

  5. Sigrun sier:

    Sterk historie. Jeg er glad du har skrevet om den, Tarald.

    Ett av elementene i den, anonyme varslinger, har jeg vært tilhenger av. Da jeg ringte barnevernet etter å ha hørt en unge i nabolaget skrike vilt på natta i lange tider, var jeg glad jeg slapp å si hvem jeg var. Dersom det var et barn som ble mishandlet, visste jo ikke jeg om overgriper også kunne være voldelig mot andre.

    • Tarald sier:

      Derfor bør ikke identiteten til den som melder utleveres til den som blir meldt med mindre det foreligger en rettslig kjennelse el.l. Men barnevernet bør vite hvem som melder for at de ikke skal kunne brukes som våpen i f.eks. en krangel mellom foreldrene til barnet.

      La oss tenke oss et eksempel:
      Mor og far har gått fra hverandre og er uenige om hvem som skal ha hovedomsorgen for lille Per. Per bor nå hos mor. Far leverer en anonym bekymringsmelding. Barnevernet utreder og finner ingen grunn til bekymring. Mens de utreder saken kan far bruke dette mot mor i en rettssak. Når barnevernet avslutter saken, er det bare for far å levere ny anonym bekymringsmelding. Noen i barnevernet kan da komme til å tenke at de sikkert ikke har undersøkt godt nok og sette i gang en ny utredning. Far kan nå si at mor gjentatte ganger har vært i barnevernets søkelys. Dersom saken havner hos ulike saksbehandlere eller mor flytter til en annen kommune, kan dette gjentas. Det er ikke usannsynlig at mor til slutt knekker sammen og overlater omsorgen til faren for å få fred. Kanskje blir hun også diagnostisert med angst eller depresjon på grunn av dette. Da er det sannsynlig at barnevernet etter hvert finner grunn til bekymring.

      Selv om dette er et tenkt eksempel, er jeg rimelig sikker på at det har hendt. Jeg kjenner en del tilfeller der barnefaren kunne være troende til å finne på sånt. Dersom man tenker seg at utgangspunktet er omvendt; at det er far som har omsorgen for barnet mens mor kontakter barnevernet anonymt, vil barnet sannsynligvis utsettes for intime legeundersøkelser, ettersom menn med omsorg for barn raskt oppfattes som potensielle overgripere.

      Derfor mener jeg at melder ikke bør være anonym overfor barnevernet, og at dette også vil være til barnets beste.

  6. Sigrun sier:

    Takk for svar. Tror nok jeg er enig med deg.

  7. Avil sier:

    Eg veit ikkje, Tarald. Eg syns ikkje dette er ein «sterk historie» og eg ser ikkje at bv har gjort så mykje galt.

    Dei får anonym melding om bekymring, og då er dei pålagt å undersøke om det er grunn til bekymring.

    Dei bruker maksimal behandlingstid fordi dei ikkje har fått ei melding som er særleg urovekkande på nokon måte, og dei har mange andre saker der barn har det ille som dei må prioritere.

    Når du kjem opp, blir det bestemt at dei vil undersøke saka, kanskje ut frå at du har vore deprimert, kva veit eg. Det er det bv opplyser til deg.

    For å vere litt formell: Depresjonar hos omsorgspersonar kan vere skadeleg for omsorgspersonen sin evne til å gi tilstrekkeleg omsorg, mellom anna emosjonell kontakt som er avgjerande for at born skal det bra hos omsorgsperson.
    Depresjon er noko som kjem og går hos ein del folk, tilbakevendande depresjon er ikkje uvanleg.

    Bv sine folk bør vere kjent med dette. Og det er bra at dei velger å ta deg inn til ein ekstra samtale eit halvt år etter.

    Det er sjølvsagt bra for både deg og barnet at du har ressursar, og det er bra at du vil samarbeide og gi informasjon.
    Men bv skal og bør vere interessert i å følge barn, trass i at dei har mange flotte «karaktervitner», ein enkelt liten prat for å høyre korleis det går etter eit halvt år er ikkje verken mistenkeleggjering eller slemt gjort mot deg. Det viser at bv gjer jobben sin.

    Dei velger å følge deg med nokre sjeldne møter.
    Dei set ikkje inn tiltak eller «hjelper deg» på måtar du ikkje treng. Dei berre følger litt med, og ved første oppfølging viser det seg vel å gå så bra at dei ikkje ser grunn til å følge med deg.

    Anonym melding er, som Sigrun seier, naudsynt for at bv i det heile skal få vite om born som har det vondt.

    At nokre born som ikkje har det vondt, og nokre foreldre som har god omsorgsevne, også blir gjenstand for slike meldingar er ikkje dramatisk.
    Det er som at brannvernet kjem på døra, og så viser det seg at det ikkje brenn.
    Bra for alle, takk for i dag, og så går dei heim.

  8. Tarald sier:

    Men brannvernet brukar ikkje tre månader på å konstatere at det ikkje brenn. Dei krever ikkje brev frå doktor og barnehage om at du ikkje er pyroman. Ikkje finn dei det naudsynt å overvake deg i tilfelle det skulle byrje å brenne heller.

    Viss du les sjølve bekymringsmeldinga, meiner eg at den så openbart er basert på fordommar, at barnevernet aldri burde tatt den seriøst.

    Eventuelt kunne dei skaffa seg meir kunnskap og på bakgrunn av det konkludert med at det å ha ein forelder som er trans ikkje i seg sjølv er skadeleg for barn.

    Eg synes og at det er foruroligande at ein bør skrive om andre enn seg sjølv på bloggen sin for ikkje å verte oppfatta som sjølvsentrert. Grunnen til at eg ikkje skriv om dotter mi her, er at eg ikkje vil dra henne fram i offentlegheita før ho er gamal nok til å avgjere det sjølv. Eg respekterer også at venene og familien min har rett til å vurdere kva dei vil offentleggjere, og skriv ikkje om dei heller.

    Dersom barnevernet skal sette i gang utreiing av alle deprimerte eller tidlegare deprimerte foreldre skjønar eg godt at dei har altfor lite ressursar!

    Sjølv ei undersøking frå barnevernet kan vere skadeleg for forholdet mellom foreldra, forholdet foreldre-barn og ikkje minst for sjølvkjensla til forelderen. Dersom forelderen allereie er psykisk ustabil, men skjøtter foreldrerolla godt, kan barnevernet vere dei som endrar dette i negativ retning. Og det verkar det ikkje som om dei er medvitne om.

  9. Avil sier:

    Eg trur barnevernet hang seg opp at du hadde skildra psykisk ustabilitet på nett.
    Og dei jobba ikkje med saka di i 3 mnd. Dei jobba med andre saker i 3 mnd. Og så plukka dei di sak fram og tenkte bittebittelitt og la ein veldig enkel plan.

    Eg tenker ikkje at du er sjølvsentrert, eg tenker ikkje at du er ein dårleg forelder ut frå det eg kjenner til, eg oppfattar deg som eit reflektert, interessant og klokt menneske, og ville latt deg vere barnevakt for mine ungar anytime, om det var det.

    Men eg påpeiker berre at eg ikkje syns barnevernet gjorde noko dramatisk her.

    • Tarald sier:

      Takk!
      Nei, det dei gjorde var ikkje dramatisk. Eg antar at dei gjer liknande ting kvar veke. Men eg meiner framleis at det er feil. Barnevernet er forplikta til å undersøke klager som det kan vere hold i. Dei skal og avslutte ei sak så snart dei kjem fram til at det ikkje er grunn til bekymring.

      For eigen del prøver eg å gjere meg ferdig med saka, men innser at mi tru på eigne evner som forelder kanskje har tatt varig skade. Ting tyder og på at andre involverte har latt seg påverke av skuldingane.

      Eg meiner det er unaturleg å ikkje reagere med protest når ein vert innklaga til barnevernet, ettersom det er vanskeleg å oppfatte det som mistillit og evt. ein trussel. Samtidig vil ein naturleg respons styrke mistankane.

  10. Avil sier:

    Det er dine eigne tankar om denne saka som skadar di sjølvkejnsle om foreldreevnene dine, Tarald. Barnevernet har fått eit skikkeleg dustebrev, dei ahr føreteke ei standard undersøking, og avslutta saka.

    Du kan gå vidare med hovudet heva så høgt du berre vil, og tenke akkurat like fine tankar om deg sjølv som du kunne gjort utan denne opplevinga.

    Strengt tatt: Ditt valg.

  11. Zanron sier:

    Når jeg leser meldingen som ble sendt til barnevernet må jeg bare riste på hodet, og tenker at det henger ikke på greip. Følelsene mine forteller meg at her burde barnevernet gjort det samme. Men, slik kan og bør de ikke tillate seg å jobbe. Var det slik, ville nok mangeflere barn endt opp med å lide unødig. Imidlertid virker det her som at BV har vært unødvendig diffuse rundt hvorfor de tok tak i meldingen, og på konkrete spørsmål rundt akkurat dette. Det er jo ikke bra for unger å ha foreldre som går og er utrygge på hva man trodde var «galt» med dem heller?

  12. […] De printa ut depressive innlegg fra flere år tilbake og forsøkte å bruke dem som grunnlag for en sak. Det ga meg en real vekker i forhold til hva man deler på nett og hva det kan brukes til. Slett […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s