Nei, dette er ikke avslutningen på blogg-eventyret, bare en midlertidig tenkepause. Det er altfor lenge sia forrige innlegg. Det skyldes ikke at jeg ikke har noe å blogge om, for det har jeg. i bøtter og spann. Men hodet mitt har de siste månedene vært fullt av en ting: Kjæresten min.
Verdens mest fantastiske mann! Den store kjærligheten og min prins. Og det resulterer i en uvant mengde klisjeer, som jeg ønsker å spare leserne for. I tillegg er det et etisk dilemma hvor mye man skal utlevere en annen person, selv om det er i de alle beste hensikter (f.eks. i form av en lovprisning). Så jeg har bestemt meg for ikke å blogge om ham. Selv om det er vanskelig. Han gjør meg euforisk ved sin blotte eksistens.
I de små glimtene (forsøkt utvida i tråd med 8-timersdagen) hjernen min har kunnet fokusere på andre ting har det stort sett vært jobb. Jeg er på arbeidspraksistiltak via NAV i LLH – landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Der jobber jeg bl.a. med å skaffe penger til en prosjektlederstilling for trans-prosjektet. Det er den perfekte jobben så lenge jeg ikke får statlig kunstnerlønn el.l. Jeg får skrive formelle brev til departementer og direktorater, organisere møter, dra på konferanser, møte mange interessante mennesker og lære mye. Men jeg orker ikke blogge om alt sammen. Jeg orker ofte ikke sortere ut hva som er ok å skrive og hva jeg har taushetsplikt om. Men det er takka være sjefen, lederen i LLH, Karen Pinholt, at jeg kom meg på Twitter. Den er lagt inn på sida her, sånn at dere kan se hva jeg driver med når jeg ikke blogger.
Av andre nyheter må nevnes at jeg gjør forsøk på å dra til Thailand innen neste sommer for å kvitte meg med de delene som ikke hører til på/i kroppen min. Det kommer jeg nok til å blogge om når det nærmer seg.
Emner jeg burde ha blogga om: WPATH-konferansen jeg var på i juni, at jeg passerte ettårsdagen på testosteron uten særlig oppstuss, at en transperson blir myrda hver tredje dag på verdensbasis (og da har man bare talt med de morda som når media), hvor urettferdig det er at man ikke har rett på ubetalt ferie når man er på tiltak, litt om å være samværsforelder, at transpersoner i bl.a. Spania, Storbritannia, Nepal og New Zealand har bedre rettigheter enn oss i Norge og mye, mye mer. Det er så overveldende at jeg har gitt det opp. Jeg burde også skrive litt om at jeg skal på Stockholm Pride for tredje året på rad.
Sånn som livet mitt er nå, er ikke bloggen noen aktiv del av det. Men selv om livet mitt akkkurat nå ligner til forveksling på et sånt ufordragelig eventyr med happy ending, slutter det ikke her. Før eller siden kommer jeg til å blogge oftere igjen, og da bør du helst få det med deg.
Tarald Stein 