Fildeling

De siste månedene har jeg vært på en del debatter om fildeling og litteratur. Omtrent alle i bransjen mener at litteraturen vil digitaliseres. Det er bare et spørsmål om tid. Nå har jeg også sett filmen «Urospredere».

Selvsagt laster jeg ned musikk og film selv. For min del fungerer det gjerne som smaksprøver før jeg evt. kjøper plater, eller det er en måte å få tak i musikk som ellers er vanskelig å få tak i. Dessuten øker det livskvaliteten. For tida har jeg veldig dårlig råd. Sosialkontoret har  ikke noe eget bidrag til kunstnerisk utvikling, innkjøp av musikk eller bøker. Jeg håper at jeg ville kjøpt mer musikk hvis jeg hadde hatt bedre råd.

Jeg ønsker meg en løsning der jeg kan laste ned hele plater, lytte gjennom dem noen ganger og så betale for de låtene jeg liker. Det hadde heller ikke vært så dumt hvis jeg kunne betale ekstra for bedre lydkvalitet og en avgift hver gang jeg brant musikk på CD. Og ettersom jeg er veldig lat, måtte de praktiske løsningene være enkle og kreve lite av meg.

Et annet alternativ er selvsagt at staten tar fullt ansvar for kulturen og tilbyr mange flere stipender og garantiinntekter, slik at vi som lager kulturen kan fortsette med det, samtidig som produktene kan fortsette å være gratis. Er folk flest villig til å betale mer skatt for at et slikt system skal være mulig? Og hvordan hindrer man da at staten blir en sensur-instans med full kontroll over kulturen?

Under en av debattene jeg var på var det en av fildelingstilhengerne som sa at «det koster jo ingenting». Nei, distribusjonen koster ikke noe, men vi som lager kunsten skal fortsatt ha et sted å bo, arbeidsredskaper og mat. At dårlige arbeidsforhold resulterer i bedre kunst er en farlig myte. Og veldig usant.

La oss tenke oss et samfunn der ingen tjener noe på kunstnerisk virksomhet:

De fleste kunstnere har allerede en «vanlig» jobb ved siden av. En del har dessuten kompetanse på andre områder. Og i følge FrP er ikke samtidskulturen noe særlig å ta vare på. Noen kunstnere vil være i stand til å la være å lage kunst. Andre vil holde seg på et minimum.

Jeg ville aldri klare å la være å skrive. I tillegg er jeg såpass glad i oppmerksomhet at jeg ikke ville la være å spre det heller. Men forlagene ville være borte. Ingen vil bruke penger på noe de ikke får noe igjen for. Derfor ville jeg ikke ha noen redaktør som kunne fortelle meg at noe var godt og noe var dårlig. Ingen språkvasker som sørga for å plukke vekk skrivefeil. Ingen markedsansvarlig som passa på at jeg fikk trynet mitt i avisa. O.s.v. Jeg kunne betalt for det selv, men ettersom jeg aldri har penger, ville jeg ikke hatt råd til det. Derfor ville leserne fått dårligere produkter.

Jeg ville ikke kunne produsert annet enn dikt. For å skrive en kriminalroman trenger jeg mye tid og langvarig konsentrasjon. Hva er det lesere flest vil ha, dikt eller krim? Tenk over hva du selv liker av musikk og litteratur; er det laget av forlengst døde folk som Bach og Knut Hamsun? I såfall kan du trygt være for fildeling! Hvis du foretrekker moderne romaner (inkl. krim) og nyere musikkformer bør du tennke litt over hvordan vi skal hindre at utviklinga og nyskapninga stopper opp.

I motsetning til musikere, trekker ikke forfattere horder på opplesningene sine. Det er her nyttig å skille mellom utøvende og skapende kunstenere. De utøvende vil kanskje kunne brødfø seg, men vi som først og fremst skaper vil ikke ha noen inntektsmuligheter.

En slags konklusjon

Jeg er altså skeptisk. Det eneste jeg kan er å skrive, lese og prate. En «vanlig» jobb for resten av livet er ikke noe reellt alternativ for min del. Samtidig har jeg bedre forutsetninger enn en del andre. Jeg er mer tabloid enn de fleste poeter i alle fall. Og så har jeg stor tro på egen evne til markedsføring.

Nå kan man kanskje få inntrykk av at jeg er gammeldags og mot alt som er nytt, men det stemmer ikke helt. Jeg kunne godt tenkt meg å bruke nye medier mer i markedsføringa av det jeg skriver. Hvis jeg hadde visst hvordan man kan ordne linjedeling på sms hadde jeg sikkert benytta det til å sende ut smaksprøver av dikta mine for eksempel. For meg blir likevel noe av det viktigste at jeg skal kunne leve av å skrive. Jeg har rett og slett ikke så mange alternativer.