Hvilken identitet jeg har, formidles til omverdenen gjennom mine handlinger. Uten at jeg gjør noe, vil ikke min identitet få betydning for noen andre enn meg selv. Identiteten er privat.
En handling i denne sammenhengen kan være å kle meg på en måte som signaliserer en type identitet. De fleste mennesker vil ha behov for å bli sett på en måte som samsvarer med deres identitet. Dette er også privat.
Noen mennesker vil føle sterkt ubehag over at kroppen signaliserer en annen kjønnsidentitet enn det de oppfatter som sin. Dette sterke ubehaget kan kureres gjennom hormonbehandling og kirurgi. Forutsatt at ubehaget ikke har andre årsaker, vil personen oppleve økt trivsel og bedre psykisk helse.
Samfunnet er tjent med at sykdom behandles og funksjonshemmede får hjelpemidler, slik at størst mulig andel av befolkningen kan bidra i arbeidslivet eller på andre måter. Med et sosialt system som det norske, er det altså et statlig ansvar at befolkninga har tilgang til helsetjenester.
Legg merke til at jeg så langt ikke har nevnt mann eller kvinne. Etter mitt syn er det totalt irrelevant hvorvidt en person oppfattes eller oppfatter seg selv som mann, kvinne, tredjekjønna, mellomkjønn, tokjønna o.s.v. Retten til kjønnsbekreftende behandling bør være lik for alle, enten man befinner seg innenfor eller utenfor to-kjønnssystemet.
Samtidig vil det være idioti å kreve at alle gjennomgår samme behandling. Alle personer med behov for kjønnsbekreftende behandling (uansett kjønn) bør selv få avgjøre hvilken behandlingsform hin trenger for å fungere optimalt. Det er altså styrken og omfanget av ubehaget ved den kjønna kroppen som bør legges til grunn for evt. behandling, ikke identiteten.
Dette er bare uttrykk for min personlige mening, som jeg gjerne vil diskutere med andre
Tarald Stein 
Takk for fin blogg! Jeg syns det er uhyre interessant hvordan samspillet mellom samfunn, kjønn og identitet er. Har man først begynt å analysere dette, blir man aldri ferdig og man oppdager hele tiden holdninger både hos seg selv og andre som hviler på grunnlag man etterhvert begynner å stille spørsmål ved. Det gir seg uttrykk i frustrasjoner noen ganger (ting man gjerne vil gjøre, men som ikke er sosialt akseptert å gjøre blant det kjønn man representerer), men kan også være en befriende måte å oppleve verden på (endelig fri fra kjønnsidentiteten og kan begynne å leve som et menneske). Ta av seg kjønnsbrillene. Eller ihvertfall gløtte over kanten så godt man kan.
Jeg er fullstendig enig med deg i at alle har rett til kjønnsbekreftende behandling, uansett hvor man befinner seg på kjønnsskalaen. Det er jo fullt lovlig med kosmetiske operasjoner, er det ikke?
Jeg vil gjerne undersøke motivene bakenfor litt nærmere. Kjønnsbekreftende behandling forutsetter jo at man tar utgangspunkt i en kjønnsidentitet. Et ønske om å se ut som en mann/kvinne (det som måtte passe) for at omgivelsene skal bli mer komfortable med meg og min væremåte. En gang i framtida håper jeg at dette skal være unødvendig, at vi kan gjøre som vi vil uansett hvilket kjønn vi har, uten å bli sett på som guttejente, eller jentegutt, for å bruke ditt uttrykk. Jeg har iallefall bestemt meg for å leve livet mitt i denne verden med kjønnsbrillene av så godt jeg kan!