Sosialkontor – her, der, før og nå

Det er over ti år sia jeg leste Hvite niggere av Ingvar Ambjørnsen, men noe av det jeg fortsatt husker fra den er hovedpersonens møte med sosialkontoret. Det må være en av de mest negative skildringene av norsk byråkrati som finnes i litteraturen. Spesielt bet jeg meg merke i at de ikke godtok forfatter som yrke på sine skjema.

I dag har jeg nemlig fylt ut et tilsvarende skjema. Og sia forfatter er det nærmeste jeg kommer et yrke, skrev jeg det. Saksbehandleren kommenterte bare at jeg hadde gitt ut bok, på en sånn litt overraska interessert måte. Så da dro jeg den fram av sekken og vi prata litt om det.

I det hele tatt ser sosialkontoret ut til å fungere en smule annerledes her enn i Tromsø. I min tidligere hjemby foregår det slik at man laster ned skjemaet fra nettet eller finner det på selve kontoret. Så drar man hjem og fyller det ut, samler alle papirene de skal ha, tropper opp og leverer det. Et par uker senere får man beskjed om at det mangler ett eller annet papir. Som man så leverer. Derfra tar det et par uker før man får penger, evt. et par dager hvis man søker øyeblikkelig hjelp. Jeg har aldri vært nødt til å møte en saksbehandler.

Her må man ha time til saksbehandler for i det hele tatt å fylle ut skjemaet. Det kan ta et par uker og virker ganske frustrerende. Til gjengjeld er i alle fall min saksbehandler veldig hyggelig og virka genuint opptatt av at jeg skal få det best mulig. En del av det vi snakka om var sånt jeg tidligere har snakka med arbeidskontoret om, da med en mye mindre hyggelig saksbehandler i Tromsø.

Det neste som skjer nå er at jeg får penger hvis søknaden innvilges. Det skjer i såfall i løpet av uka. Så kommer jeg til å innkalles til noe som kalles kvalifiseringskontoret. Jeg gjetter at det tilsvarer arbeidskontoret. Der er det pliktig oppmøte og de skal hjelpe meg til å avklare hva jeg bør gjøre videre og om det er noe de kan hjelpe meg med. Hvis saksbehandleren der er like hyggelig og hjelpsom ser jeg faktisk fram til det.

Mens saksbehandleren min ved NAV arbeid i Tromsø mente at jeg burde ta meg sammen og kvitte meg med nykker, var hun jeg møtte i dag opptatt av å bli kjent med meg for å vite hva de kunne hjelpe meg med. Vi snakka bl.a. om transseksualisme og depresjoner. Jeg følte meg faktisk såpass trygg at jeg nevnte mine tvil om jeg vil takle en full jobb. Hun var veldig forståelsesfull og ønska meg lykke til med klagen til Helsetilsynet.

Jeg er mildt sagt positivt overraska og krysser fingrene for at jeg fortsetter å møte så hyggelige folk!