Krimlesninger

Jeg sliter med min egen kriminalroman. Imens leser jeg andres, i håp om å bli inspirert og innbiller meg at jeg gjør research.

Den sist leste er Jonathan Kellermans Et kaldt hjerte. Den var spennende. De villedende spora var godt utbrodert (det jeg sliter mest med) og boka har en jeg-forteller, men også en allvitende en. Det siste syns jeg er juks, men det fungerte bra. Folka var stort sett beskrevet så jeg kunne se dem for meg, en mangelvare innen sjangeren. Samtidig blei jeg overraska over, og distrahert av, detaljbeskrivelsene av hva de ulike karakterene hadde på seg. Mannlige forfattere pleier i liten grad å befatte seg med sånt. Det trekker også ned at jeg sikkert ikke skjønte halvparten av beskrivelsene fordi de var veldig innforstått amerikanske eller til og med by-spesifikke. Boka har også et par homofile karakterer, noe jeg regner som et absolutt pluss. Jeg skal definitivt lese flere av samme forfatter!

Den nest siste jeg leste var Kobberhjertet av Leena Lehtolainen. Generelt syns jeg svenske, kvinnelige romanforfattere topper sjangeren (IKKE Liza Marklund. Hun skriver thrillere og det er noe annet.) og tenkte at kanskje dette også gjaldt finnene. Det ser det ikke ut til å gjøre. Kobberhjertet er dårlig komponert og ikke spesielt bra skrevet. Innledningen er stort sett irrelevant og kjedelig. Det var under sterk tvil jeg leste videre. Dette er et eksempel på kvinnekrim i ordets verste betydning; ei bok der hovedpersonens privatliv overskygger krim-handlingen. Løsningen på plottet var faktisk bedre enn de fleste og ganske troverdig, selv om den tok litt av på slutten.

Har jeg lært noe? Sannsynligvis ikke. Har jeg blitt inspirert? Ikke overveldende. Har jeg kost meg? Ja, i alle fall med Kellerman.