Dyrt å være fattig

De tre siste ukene har jeg ikke hatt kjøleskap. Først fikk jeg solgt monsteret jeg hadde i Tromsø omtrent ei uke før jeg faktisk flytta. Da jeg ankom Oslo var planen å skaffe seg et billig, brukt kjøleskap, men siden det måtte passe størrelsesmessig på kjøkkenet her, fant jeg ikke noe før i dag. I stedet har jeg hatt pålegg og middag hengende ut fra vinduet. Uterommet har fungert vekselsvis som kjøleskap og fryser i denne perioden, og slett ikke variert temperaturen etter mine ønsker. Hvis jeg hadde hatt penger, kunne jeg dratt til nærmeste butikk som selger kjøleskap og rett og slett kjøpt meg ett som passa.

Disse ukene har det gått opp for meg hvor dyrt det er å handle mat hver dag og ikke kunne oppbevare noe særlig fra dag til dag. Kanskje hadde det blitt billigere å kjøpe seg nytt kjøleskap, men da måtte jeg hatt alle pengene på en gang. Det trengte jeg ikke for å kjøpe mat. Og før noen nevner avbetaling og gunstige lån; jeg er selvsagt ikke kredittverdig siden inntekta mi de siste åra har vært under 100 000.

Og jeg er faktisk blant de heldige. Jeg har fått mye hjelp fra mora mi. Ingen har ennå påstått at jeg ikke er i stand til å jobbe (muligens bortsett fra meg selv i svake øyeblikk). Jeg er ikke avhengig av verre ting enn røyk og cola (og det er økonomisk sett ille nok). Leiligheten jeg bor i er relativt billig, pen og sentral. Etter anskaffelsen av kjøleskapet (en muggbefengt greie til 600kr) har jeg alle moderne nødvendigheter tilgjengelig.

Det er frustrerende å gå på sosialkontoret og få beskjed om at søknaden ikke blir behandla før man har løpt rundt på alle byens offentlige kontorer og hatt nok et møte ei uke seinere. Jeg kan forstå at de som har det verre enn meg økonomisk og generelt er mindre ressurssterke kan ty til vold. Spesielt hvis man ikke klarer å sette ord på den frustrasjonen man føler. Nå vet heldigvis de fleste at vold bare gjør alt verre. Likevel er ansatte på ulike NAV-kontor blant dem som er mest utsatt for vold i arbeidssituasjoner.