Prisvinneren ser tilbake

Jeg sitter på Mo i Rana (språknerden i meg vant over den delen av meg som ser ting veldig bokstavelig for seg). Jeg tror ikke jeg har vært her før. I så fall var det da jeg flytta nordover for 12 år siden; med min far, på vei til Heimly Folkehøgskole (som har blitt asylmottak). Nå er det ikke lenge igjen til jeg flytter den andre veien og bosetter meg i byen der jeg ble født mens mine foreldre studerte. Oslo.

I går ankom jeg Mo med et tog som var en halv time forsinka. Nervøs. Svett på hendene. Det ville være særdeles pinlig å komme for seint. Den første litterære prisen jeg er tildelt – nesten spolert av NSB. Men jeg rakk det. Jeg styrta inn, satte meg. Hørte på den fine begrunnelsen for hvorfor akkurat jeg fikk prisen og reiste meg. Etterpå var det bare å takke for prisen og for alle gratulasjonene fra kjente og ukjente.

Her er begrunnelsen for utdelinga av Blix-prisen 2008:

Med debutsamlinga Framandkar gjer Tarald Stein tematisk nybrottsarbeid i norsk lyrikk; for første gong blir erfaringa transkjønnaheit tematisert i lyrikken. Dei sentrale motiva i samlinga er kjønn og identitet, og Tarald Stein skildrar det å stå mellom kjønnskategoriane, mellom mann og kvinne. Desse dikta er nærgåande og lågmælte skildringar av kropp, identitet og identitetsendring.

På ein framifrå måte klarer Stein å skape, å finne eit språk som ikkje finst, nemleg språket for alle variasjonane mellom kjønnsmotpolane mann og kvinne.

Dikta er ikkje berre tematisk overraskande og fascinerande; desse stillfarne og til dels brutalt ærlege dikta behandlar stoffet på ein litterært stilsikker, elegant og nyskapande måte. Dikta krinsar alle rundt temaet kjønnsidentitet og transkjønnaheit, og det er ei tydeleg utvikling i dikta, noko som gjer samlinga heil; dette er ikkje enkeltdikt sett saman mellom to permar, dette er dikt som er skrivne i forhold til kvarandre, med ein tydeleg innbyrdes logikk og heilskap. Dikta er stramme, med gode, overraskande bilde og metaforar, utan unødig ornamentikk, og dei sameinar to storleikar: det litterære og det kjønnspolitiske.

Stein bur i Tromsø og har i ei årrekke vore engasjert i det nordnorske forfattarmiljøet, både gjennom Nordnorsk Forfattarlag og andre litterære møtestader i landsdelen. Med denne samlinga har Tarald Stein klart å finne eit språk for skeive kjønnserfaringar, som samstundes maktar å seie noko overordna om kjønnsidentitet og tankar kring kjønn, på eit litterært overbevisande og stramt vis. Skildringa av å vere annleis peikar utover kjønnstematikken, og blir ei språkleggjering av annleisheit i det store og heile. Det går ei fin linje frå desse tekstane til andre forfattarar som i stramt format tar for seg store kjensler, til dømes diktaren Sapfo. Dette gjer Tarald Stein til ein verdig vinnar av Blix-prisen 2008.

Irene Larsen, Bjørn Andor Drage og  Ragnfrid Trohaug

Jeg er utrolig smigra. Det føles litt uvirkelig. 15 000 kroner rikere. For meg er det mye penger. Penger jeg har tenkt å leve for.

Det er omtrent 15 år sia jeg første gang fikk penger for noe jeg hadde skrevet. Jeg var 15 år og hadde skrevet ei novelle om et selvmord. Lokalavisa Firda hadde novellekonkurranse og jeg vant andrepremien. Novella kom på trykk i avisa og i en antologi ved navn Heimland.

For det fikk jeg tusen kroner. Det var stort. De første pengene jeg noen gang hadde fått for å skrive. Jeg brukte halvparten på ei skinnjakke jeg syntes var fin på det tidspunktet. Man kan si mye om meg, men noen typisk stereotyp homse med god smak var jeg i alle fall ikke da. Poenget er i alle fall at jeg ville bruke pengene på noe spesielt.

Novella førte også til at jeg ble intervjua av Firda. Jeg pleier å si at jeg ble vaksinert mot pressa den gangen. Ikke mot å bli intervjua eller stille opp, helt åpenbart, men mot å bli skuffa over hvordan jeg ble framstilt.

«Du vil kanskje ikke at vi nevner at faren din er prest,» spurte journalisten på tampen av intervjuet.

Hva slags yrke faren min har, hadde etter min mening veldig lite med skrivinga mi å gjøre, så jeg sa at det hadde vært fint om de utelot det.

Et par dager etter stod saken på trykk under overskrifta «Dystert frå prestegarden».