Helt sia jeg var liten har jeg vært opptatt av ikke å gjøre mora mi lei seg. Jeg kan ikke peke på noen annen årsak enn at det var det verste jeg visste; at hun blei lei seg. Jeg ville ikke fortelle henne om ting jeg syntes var vanskelig, for at hun ikke skulle bli like lei seg som meg.
Etter at jeg kom ut sommeren 2006 forandra det seg. Egentlig litt før det også. Jeg klarte ikke å skjule hvor deprimert jeg var før jeg fant ut av ting. Og etter den sommeren følte jeg plutselig at det gikk an å snakke med henne om det meste.
Likevel henger det i at jeg vil beskytte mora mi. Så når hun ringer i kveld og spør hvordan det går, mumler jeg at «det går no». Jeg har vel aldri vært særlig flink til å lyve. Så det ender selvsagt med at jeg griner (nei, testosteronet gjorde ikke at tårene tørka inn) og legger ut om at det ikke er mulig for meg å få noen operasjoner. Jeg er i en blindvei og GID-klinikken har sperra veien ut.
Og mamma blir nok lei seg. Men det er faktisk ikke jeg som gjør at hun blir lei seg; det er GID-klinikken. Ira Haraldsen og Frøydis Hellem har gjort livet vanskelig for mora mi. Og det skal de neimen ikke slippe unna med!
Tarald Stein 