Avreagering3

Posted: fredag 3 oktober, 2008 by Tarald in Avreagering, Psykiatri
Tags: , , , ,

Leo hadde kommet til GID-klinikken etter altfor mange år på leting etter noen som kunne hjelpe ham. Han visste ikke hvor mange psykiatere, psykologer, miljøarbeidere og sykepleiere han hadde snakka med. Etter hvert hadde han samla seg en anseelig bunke diagnoser som beskrev hvordan han oppførte seg, men ikke hvorfor, og en haug tabletter i nattbordsskuffen. Så hadde han møtt en psykolog som hørte på ham når han sa at han ble gal av å prøve å være dame, at han ikke passa i kroppen sin og derfor hadde prøvd å skjære den til ved et par anledninger.

Uka før han møtte Harald første gang hadde han fylt 35.

Han kom mot ham med effektive skritt og et stivt smil. Leo satt på venterommet og leste i ei avis, hadde tatt på seg si fineste skjorte og slipset han hadde kjøpt i bursdagspresang til seg selv.

– Annette?

Det tok ei stund før han reagerte. Det var lenge siden noen hadde kalt ham det. Så nikka han og reiste seg.

Sånn begynte det. I det lengste håpa han at Harald skulle forstå, hjelpe, gi ham en kropp han syns det var verdt å leve i. Men som så mange ganger før måtte han til slutt se i øynene at det ikke kom til å skje. Etter tre år i konstant uvisshet fikk han beskjeden.

– Ja, nå har vi altså hatt et møte og blitt enige om at det er for mange kontraindikasjoner til at vi tror du vil ha utbytte av behandling hos oss.

– Du mener at dere ikke vil hjelpe meg?

– Vi vil selvsagt hjelpe deg til å finne en type behandling som passer deg bedre.

– Så vidt jeg vet praktiseres verken aktiv dødshjelp eller lobotomi i Norge, hadde han sagt. Det kjentes som om noen allerede hadde åpna hovedpulsåra. Han frøs, men svetta likevel.

– Du må forstå at det var en vanskelig avgjørelse å ta, men vi mener den er riktig på det medisinske grunnlaget som foreligger. Dessuten er jo du så intelligent at du nok klarer deg uansett. Du vil modnes og innse at vi har rett. Det vil nok være tungt, men det er som kjent bare i oppoverbakke at det går oppover. Lidelse lutrer mannen. Hehe. Eller kvinnen i dette tilfellet.

Føttene gikk av seg selv. Ut fra kontoret, gjennom korridorene, ut fra sykehuset. Der stoppa han og så seg rundt. Ville han komme seg opp på taket før noen stoppa ham? Og ville det være høyt nok?

– Epler og pærer de vokser på trærne og når de blir modne så faller de ned, sang han for seg selv.

Nei, han fikk dra hjem og ta kniven fatt som så mange ganger før. Gjøre det riktig denne gangen.

Da han satt hjemme på kjøkkenet med brødkniv og barberblader foran seg og studerte arrene på armene slo det ham: Det psykiateren hadde sagt om lidelse – hva visste han om det? Kanskje det var på tide noen sørga for at han modna litt? Han lo en oppspilt latter som gjorde ham litt skremt. Kanskje han endelig var blitt gal nok til å passe alle diagnosene sine? Men hva hadde han å miste? Absolutt ingenting.

Jo mer han tenkte på det, dess riktigere virka det. Han kunne nok ikke redde seg selv. Men hva med alle de andre som stod fast i en uendelig utredning og sannsynligvis ville få avslag? For en gangs skyld kunne han hjelpe noen andre, ikke lenger være den som trengte hjelp. Han kunne jo ikke hjelpes i følge Harald.

Men hvordan skulle han gjøre det? Han slo opp i telefonkatalogen. Der stod han med fullt navn og tittel. Raskt noterte han nummeret, tok på seg sko og jakke og gikk ut.

Et par kvartaler lenger borte hadde en telefonboks overlevd mobil-alderen. Den røde fargen var slitt og noen katalog var ikke å se, men summetonen var der. Han slo nummeret.

– Harald Ira?

Det var ham. Han gjorde stemmen så lystig og feminin han kunne.

– Har du tenkt på hvordan du vil begraves?

Et øyeblikk var det stille i den andre enden, før røret ble lagt på. Han smilte for seg selv.

De følgende dagene ble det en fast rutine og han utviklet meldingen for hver dag. La til noe nytt eller sa noe helt annet. Hver dag gikk han til forskjellige telefonbokser. Han for på kryss og tvers i byen, helst med trikk, på jakt etter en telefon han ikke hadde brukt før.Etter bare ei uke ble telefonen stengt.

«Dette nummeret er ikke lenger i bruk»

Det var støtet til å sette i verk den andre delen av planen. Han oppsøkte adressen hvor psykiateren bodde. Huset var stort og hvitt og lå et stykke inne i en hage omkransa av mørke grantrær og et enkelt gjerde.

To be continued

«Individer som måtte mene å gjenkjenne seg selv i denne historien er helt fiktive og må bero på en tilfeldighet.» (Rappa fra Elin Brodins Drager i hodet)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s