Kurt Sweeney leste opp på «Debutanter på Mono» samtidig med meg i vår og jeg fikk lyst til å lese boka. Det har jeg nå gjort.Her følger en veldig kort bokomtale før leggetid:
Kjegler er en spennende roman. Sweeney har skapt noe så sjelden som en interessant slektsroman. Karakterene er troverdige og mangefasetterte. Rammefortellinga er en far, John Kavan, som skriver ned sin og slektas historie for sin sønn, som han er alene om omsorgen for fra fødselen av.
Hovedpersonen og fortelleren er ganske anonym. Fokuset ligger på dem rundt ham, både levende og døde. De sterkeste karakterene er faren George og Anne-Lise, som framstår som mer komplekse enn John.
Språket bærer tydelig preg av den amerikanske bakgrunnen. For meg blir det støy som hemmer lesingen og ikke har noen funksjon. Her burde forlaget gjort en mye bedre jobb!
Jeg liker som kjent ikke lange romaner, og denne var lang. Etter mitt syn bør en roman holde seg under 200 sider. Så langt har jeg ikke lest en eneste roman som kunne rettferdiggjøre flere enn 200 sider (men så har jeg holdt meg unna en del som er opplest og vedtatt som god litteratur). Jeg har ingen problemer med å legge fra meg ei bok som ikke fenger, og det gjorde jeg altså ikke med denne. Altså kan den anbefales.
Tarald Stein 
Då har vi nokså likt syn på lengde!
Eg føretrekk òg romanar på maks 200-300 sider. Gjerne under. Korfor ikkje 150?
Det har vel noko med den poetiske tilnærminga til språket å gjere. Å sjølv ville seie mest muleg med færrast muleg ord. Språkleg effektivisering. Som ein laaang roman naturleg nok må mangle for å vere leseleg.