Salgstall – statusrapport 5 mnd. etter utgivelsen

Jeg så på TV i dag. Det er ganske sjelden jeg gjør det, så det er forsåvidt en nyhet i seg selv. Etter krimmen kom en reprise av «Sarahs fornemmelse for kultur» som handla om suksess og fiasko. Hun nevnte der at en diktsamling kan være en suksess med 200 solgte eksemplarer, og det beit jeg meg selvsagt merke i.

Etterpå forsøkte jeg å finne ut hvor mye en gjennomsnittlig diktsamling selger, men det var slett ikke lett. Til slutt fant jeg svaret i Torgrim Eggens bok Internett for tvilere:

Jeg har en fetter som er lyriker (hvem har ikke det?), og som påstår at han vet hvem hver eneste av leserne hans er. De er nemlig ikke så mange. En gjennomsnittlig norsk diktsamling selger i rundt 150 eksemplarer. Årsaken til dette, vil den jevne lyriker hevde, er for det første at forlaget ikke løfter en finger for å markedsføre dem, og for det andre at avisene ikke er interessert i å omtale eller publisere lyrikk. Det siste er ihvertfall sant.

Dette ble riktignok skrevet i 1996, men det er liten grunn til å tro at lyrikksalget har tatt seg opp etter årtusenskiftet. Jeg tror at det han skriver om forlagene og avisene fortsatt er sant for de fleste lyrikere. Jeg er definitivt blant de heldige og følte at jeg fikk både markedsføring av forlaget og avisoppslag. Riktignok dreide en del av oppmerksomheten seg mer om meg enn om boka, men det var bevisst fra min side.

Hvorfor solgte jeg meg selv for å selge boka mi?

Det er sånn media fungerer. De trenger bilder. Og hvor mye kan man si om ei diktsamling? Poenget med dikt er nettopp å bruke så få ord som mulig for å beskrive noe mest mulig treffende. Ofte dreier det seg ikke om handling, men om følelser. Og de kan man som kjent ikke fotografere.

Derfor var jeg villig til å hjelpe media til å lage en sak ut av boka mi. Det er nemlig ikke så mye vrang vilje i media som mangel på kreativitet som hindrer flere og større oppslag om diktutgivelser. Og hvem kan klandre dem? Journalister har et vannvittig arbeidstempo og har ikke tid til kreativitet. Så da syns jeg at man som lyriker godt kan hjelpe de stakkars journalistene, slik at de i sin tur kan hjelpe meg med å få oppmerksomhet om boka mi.

Min teori er at all PR er god PR. Ikke særlig originalt, men jeg tror det fungerer. For å ville kjøpe en vare er det en fordel at man vet at den eksisterer. Hvor mye en del lyrikere enn vil benekte at bøkene deres er varer, kan man ikke se bort fra enkle fakta.

Modellen kan i dette tilfelle se slik ut:

PR for Tarald                      ——————–>   Bokkjøp
(Framandkar nevnes)         —–> Anmeldelser  —> Bokkjøp

Jeg tror at den generelle oppmerksomheten gjorde anmeldere og avisredaksjoner oppmerksomme på at boka fantes og kanskje ga dem en oppfatning om at denne boka var viktig på en eller annen måte. For det er slett ikke slik at avisene umiddelbart anmelder alle bøker som dumper ned i redaksjonen. Barnebøker og fagbøker er nok de som anmeldes aller sjeldnest. Lyrikk anmeldes litt oftere, men mye mindre enn romaner. Mange lyrikere har erfart at det tar mange måneder før den første anmeldelsen kommer, og kanskje kommer det ikke flere.

Så hvordan har det gått så langt?

Fantastisk bra! 7 avisanmeldelser, 6 positive, og 400 solgte eksemplarer så langt, i tillegg til de 1000 som havner i biblioteker rundt omkring. Framandkar blei nemlig innkjøpt av Kulturrådet. Og året er enda ikke slutt. Nordlys har, som eneste lokalavis i Tromsø med litteraturdekning, fortsatt tid til å anmelde boka.

Det har gått over all forventning, i alle fall langt over mine forventninger. Jeg veit ikke helt hva jeg hadde forventa. Litt mer blanda respons kanskje? Er det ingen som blir provosert? Joda, men de er i absolutt mindretall og virker ikke spesielt intelligente.

Men mye viktigere enn mediaomtale, anmeldelser og salgstall er det at boka mi gjør inntrykk på folk, åpner horisonter, skaper ny forståelse og gjør at noen endelig kan kjenne seg igjen og se transseksuelle erfaringer på trykk. Det gjør meg ydmyk.