Glem aldri!

Jeg tror alle transmenn (og sikkert de fleste transkvinner) har opplevd det, i kortere eller lengre perioder, tidlig eller relativt seint i livet: Å få spørsmålet «er du mann eller dame?«. I alle fall hvis man omgås barn. I dag jobba jeg på en skole og fikk spørsmålet et utall ganger. Det er forsåvidt ikke noe nytt. Unger har spurt meg om det samme like lenge som jeg har forsøkt å få mitt ytre til å stemme med det indre, altså i to og et halvt år. Men fortsatt er jeg strålende fornøyd så lenge jeg ikke sees som kvinne. Hele tida har jeg forsøkt å akseptere det stadiet jeg befinner meg på; et sted mellom kvinne og mann. Jeg er overbevist om at det er det sunneste, så lenge man har målet i sikte. Det er mann jeg er og vil være. Samtidig prøver jeg å akseptere at det ikke syns utenpå. Ikke ennå.

Halvparten av de voksne omtale meg som han, halvparten omtalte meg som hun. Sånn omtrentlig. Det er folk man kanskje aldri ser igjen. Mens ungene nøyer seg med det enkle svaret «jeg er mann», vil de voksne trenge en hel dag, kanskje uker på å få det forklart og kanskje akseptere det enkle faktum at jeg er mann. Så situasjoner der jeg møter en blanding av uvitende voksne og spørrende barn samtidig får meg til å føle meg en smule schizofren. Jeg vil korrigere de voksne, forklare, men orker ikke. Ikke for en dag som tilkallingsvikar. Jeg er der tross alt for ungene sin skyld, ikke for å gi de voksne en «trans 101»-forelesning. Selv om jeg har lyst.

Jeg håper at jeg aldri glemmer hvordan det var å være ubestemmlig. Det er det ledelsen i LFTS har glemt, sannsynligvis fortrengt. Jeg forstår dem godt. Men en slik organisasjon bør ikke fortrenge at de medlemmene som trenger mest støtte er dem som framstår som kjønnsubestemmelige for omverdenen. Det er den perioden som er den tyngste for mange. Delvis derfor er jeg opptatt av at transseksuelle inkluderes i handlingsplaner for LHBT-befolkninga. I kortere eller lengre perioder har vi et androgynt kjønnsuttrykk. Og hver gang noen bruker feil pronomen krymper vi. Hvis bare alle kunne spørre som ungene: Er du mann eller dame? Og akseptere svaret: Jeg er mann.