Transseksualisme som funksjonshemning

Jeg burde lagt meg for lenge siden, men blei så inspirert av Trollhares siste post at jeg må skrive litt om det. For meg er transseksualisme en funksjonshemning. Det er ting i hverdagen jeg ikke kan gjøre fordi jeg er transseksuell; som å pisse ved urinaler eller ute i det fri slik vanlige mannfolk kan, ha sex på den måten som faller meg naturlig uten hjelpemidler, gå i bar overkropp når det er ulidelig varmt ute o.s.v. Bare det siste kommer til å endres.

Min funksjonshemning kan lindres med riktige hormoner og kirurgi. Men den kan ikke kureres. Forhåpentligvis vil jeg lære meg å leve med det uten å tenke over det hvert våkne minutt. Ingen kirurg kan gi meg en kropp som fungerer og ser ut slik den skulle.

Det er fristende å tenke at skillet går mellom MTF og FTM, mellom kvinner og menn, som i resten av samfunnet. Transkvinner ender oftest opp med en kropp som fungerer slik en kvinnekropp skal, med unntak av fruktbarhet. Det er ikke rart at det oftest er dem som hevder at transseksualisme er en sykdom som kan kureres, at de blir friske og normale etter fullført behandling.

Kanskje er det en sykdom for en kvinne å bli født med guttekropp. Jeg har ikke forsøkt. Men jeg vil hevde at for en mann å bli født med jentekropp er det en livslang funksjonshemning. Jeg tror ikke det er sundt å påstå noe annet. Kanskje kan man tilpasse seg situasjonen i så stor grad at man glemmer det i lengre perioder. Det håper jeg. Men det står ikke i motsetning til at det rent faktisk er en funksjonshemning.

Det er mulig at det er lettere for meg å se transseksualisme som en funksjonshemning og akseptere det siden jeg ikke har forsøkt å bli normal siden en gang på ungdomsskolen. Etter hvert har jeg utviklet en overbærende holdning til folk som for en hver pris ønsker å være normale. For meg er unormal et honnør-ord. Jeg forstår ikke behovet for å være som alle andre, som er det jeg legger i begrepet normal. Hvis det å være normal derimot bare betyr å ikke bli stirra på på gata eller på bussen, å bli sett som den man er så lenge man beholder klærne på og historia skjult; ja, så kan jeg forstå det. Det er til en viss grad det jeg også ønsker. Enda sterkere ønsker jeg at jeg ikke trenger å skjule fortida mi for å bli sett som den jeg er. For å oppnå det kreves flere åpne transseksuelle som ikke skammer seg over fortida, men ønsker å bruke den til noe bra. Jeg håper at jeg en dag finner en fyr som ikke tror at fortida mi definerer meg, en som ser meg slik jeg er, både med og uten klær, og kan elske nettopp det.

Og det var nattens innslag av sentimentalitet og romantikk. Det skal ikke gjenta seg. God natt.