Om det skriver Immanuel i dag. Mens jeg nekter å ta det innover meg. Disassosierer meg fra min kropp for ikke å kjenne på følelsene. Orker ikke å ta innover meg at noen mener jeg ikke er meg, at jeg ikke finnes. Aner de hvor kort veien er til faktisk ikke å finnes? Kognitiv dissonans kalles det når de tilbakemeldingene man får fra omverdenen ikke stemmer med den man er. Sånt gjør folk syke. Så i rent selvforsvar fornekter jeg at kroppen finnes. Da slipper jeg å ta livet av den.
Også på en annen måte er kroppen min åsted for en kamp; en kamp mellom østrogen og testosteron. Og selv om cellene mine ennå ikke vet det, kommer testosteronet til å vinne. Den kampen tar jeg helt med ro.
Jeg kjenner ei dame som gikk på østrogen i 8 år uten å få noen operasjoner, noe som førte til testikkelkreft. Jeg har sett filmen om Robert Eads som døde av kreft i kroppsdeler han aldri skulle hatt. Jeg kan ikke annet enn be om at det ikke blir min skjebne.
Tarald Stein 