Min datter spør…

Posted: onsdag 6 august, 2008 by Tarald in Politikk, Psykiatri, Trans

om jeg har tatt vekk puppene nå. Jeg må svare nei. «Hvorfor ikke det» spør hun og rynker den lille panna si. Hun veit jo at det er få ting jeg ønsker meg mer. Og det har gått så lang tid. «Fordi jeg ikke får lov», svarer jeg og tenker på psykologen som trodde det var best for dattra mi om det tar så lang tid som mulig. Trodde hun at jeg kan leve med dette i all evighet? Og at det ikke påvirker min datter?

«Hvorfor det,» spør hun igjen. Og jeg kunne lagt ut om at noen mennesker er glade i å bestemme over andres liv, at det fins systemer der enkeltmennesket ikke har noe det skulle ha sagt. Noen ganger er jeg tilbøyelig til å tro at det er ren ondskap involvert, men mesteparten av tiden ber jeg «tilgi dem for de vet ikke hva de gjør». For deres sjels skyld håper jeg at de ikke vet hva de gjør. Før jeg rekker å svare ser hun noe utenfor bussvinduet og jeg slipper å forsvare GID-klinikken overfor min datter. Jeg puster letta ut, men vet at jeg før eller siden blir nødt til å svare henne.

I Stockholm var jeg på et foredrag om transseksualisme hvor en person blant tilhørerne mente at det bare er bra at utredningen tar så lang tid. Det er klart det er viktig at man vet hva man gjør før man gjennomgår irreversible kroppslige endringer. Men det slike mennesker ikke tenker på er omkostningene ved å oppfattes som noe man ikke er. Risikoen for selvmord er svært høy blant transseksuelle. Det er en av de mest irreversible endringene som fins.

For min egen del tenker jeg mest på min datter når jeg hører sånt. Det er ikke lett for et barn, som har skjønt at menn defineres av sin mangel på pupper, å forstå at hennes mamma som er mann ikke får lov til å ta vekk sine. Det er bare et tidsspørsmål før hun forstår hva det vil si; at jeg ikke får lov til å være mann, at jeg egentlig ikke finnes. For som kvinne finnes jeg i hvert fall ikke. Hva gjør det med et barn på fire år å ha en mamma som ikke får lov til å finnes? Jeg tør ikke tenke på det, men jeg håper psykologen på GID-klinikken tenker over det, at hun får mareritt av det.

Reklamer
Kommentarer
  1. […] tilfeldig kom jeg over et tre år gammelt innlegg her på bloggen. Det ga meg frysninger, så jeg ville trekke det opp fra glemselen. Det avsluttes […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s