Transfobi: Bekymringsmelding 13.04.2007

Posted: tirsdag 22 juli, 2008 by Tarald in Blogging, frigjøring, Psykiatri, Trans
Tags: , ,

Nedenfor følger bekymringsmeldingen som barnevernet mottok om meg i fjor i sin helhet:

Xxxx Lenore XXXXXXXX XXXXX bor i Tromsø og er snart tre år. Hun bor med sin mor som er i ferd med å gjennomgå en kjønnsskifte operasjon [sic!].

Etter et oppslag om denne operasjonen i VG ble vi oppmerksom på morens hjemmeside girlfag.weblogg.no hvor jeg har kikket innom i ny og ne.

Der blir hennes mentale helse diskutert og skildret. Det er urovekkende å lese mye av det som står der.

Det har stått noe om at hun er i kontakt med helsepersonell i Oslo (i forbindelse med utredningen av kjønnsoperasjonen) – og at de snakker om barnets situasjon. Jeg erlikevel [sic] ikke trygg på at barnets daglige behov blir tilstrekkelig ivaretatt.

Dessuten beskriver moren sine depressjoner, og stadige humørsvingninger kommer til uttrykk på hjemmesiden.

Dette kan umulig være et godt oppvekstvilkår for et barn.

Årsaken til denne bekymringsmeldingen til barnevernet er i hovedsak at jeg er urolig for om barnet har det godt midt i denne prosessen som moren går gjennom.

Jeg har møtt moren ved et par anledninger og da er det som mann hun både er kledd og presenterer seg. Navnet er da Tarald Stein. Han har et veldig sterkt fokus på seg selv og det nye livet som mann. Jeg opplever at morsrollen kommer i bakgrunnen av denne prosessen.

Anmoder at dere ser på saken og forsøker å finne en bedre løsning for ungen.

Hilsen «Bekymret»

Jeg merker at jeg fortsatt blir provosert. Hva hadde jeg gjort denne personen? Hadde det vært bedre om jeg blottstilte dattera mi på bloggen (dere kan se innleggene det er snakk om på den gamle bloggen)? Blir alle deprimerte foreldre meldt til barnevernet? Burde de det?

De første dagene visste jeg ikke hva det dreide seg om. Jeg fikk brev en fredag om at det var kommet en anonym bekymringsmelding på meg. Flaks at dattera mi var hos sin far! Jeg lå mesteparten av helga i fosterstilling i senga og grein og skalv, mens alle mulige forklaringer for gjennom hodet ustoppelig. Det er det verste jeg har vært med på.

En gang i løpet av helga ringte jeg eksen min og ba ham overta ansvaret for dattera vår sporenstreks og spurte om han kunne være så snill å følge meg på møtet med barnevernet.

Etter hvert anstrengte jeg meg for å ikke spekulere på hvem som hadde sendt meldinga. Jeg hadde uansett ingen mulighet til å finne det ut, og merka paranoiaen som en skygge i bakgrunnen, klar til å kaste seg over meg i et ubevokta øyeblikk. Jeg aner fortsatt ikke hvem som ønska å knekke meg når jeg endelig begynte å kjenne fast grunn under føttene.

Jeg tror jeg lo da jeg leste brevet første gang. «Dette kan de da ikke ta seriøst», tenkte jeg. Men, joda. Jeg burde vel fått en anelse om hvor landet lå da de viste åpenbar overraskelse over at jeg hadde tatt med meg eksen. Alenemødre pleier nok ikke det når de klages inn for barnevernet. Han oppførte seg eksemplarisk og sa alt jeg hadde lyst til å si, men ikke turde.

Man kan ikke utrydde transofobe mennesker. Det finnes ingen vaksine mot dumhet eller ondskap. Derfor er det ikke brevskriveren jeg er mest forbanna på, men barnevernet. Burde alle deprimerte foreldre meldes til barnevernet? Og skal det virkelig være bedre å ikke søke hjelp for sine mentale problemer? Ville de tatt det alvorlig dersom noen meldte folk til barevernet fordi de hadde en annen hudfarge enn hvit?

Hendelsen fikk meg til å bli mindre privat på bloggen, men samtidig viste den med all mulig tydelighet at vi har et stykke igjen på flere områder i dette samfunnet, bl.a. når det gjelder transfobi og mentale lidelser. Anonyme meldinger som åpenbart er basert på fordommer bør ikke tas alvorlig. Det irriterer meg at jeg ikke tør å legge dette innlegget ut uten passord, men jeg tør ikke annet.

Saken ble endelig avslutta i mai i år, over ett år for seint.

Tidligere relaterte innlegg:

Ingen grunn til bekymring

Bloggen – en del av samfunnet (en smule bitter)

Gammelt blogginnlegg om dattera mi

Om GID og depresjon

Barn på GID-klinikken

Følgende mennesker fortjener en stor takk for støtten de ga meg i den vanskelige situasjonen:

Johanne
Thomas
Ingebjørg
Mamma
Fastlegen
Psykologen

Kommentarer
  1. […] ble skrevet like etter at jeg hadde blitt meldt anonymt til barnevernet. Les bekymringsmeldinga (passordbeskytta). Til tross for at min transseksualisme var hovedpoenget i meldinga, tok […]

  2. […] kommentarer Ingen grunn til beky… på Beskyttet: Transfobi: Bekymrin…Min første tatoveri… på Ny tatoveringStore nyheter! … på Jeg får anbefaling […]

  3. […] til møte noen dager seinere. Der fikk jeg lese bekymringsmeldinga de hadde mottatt. Den kan leses her. De brukte tre måneder (max-tida) på å vurdere om det skulle opprettes sak. Uttalelsene fra […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s