Hatvold

Posted: lørdag 28 juni, 2008 by Tarald in frigjøring, homsesaker, Politikk
Tags: , , , , , , , ,

hatvold

Jeg har aldri følt meg i risikosonen for vold av noe slag. Den gang jeg gikk rundt i skjørt og høye hæler var jeg aldri redd for å bli voldtatt. De fleste kvinner er på ett eller annet tidspunkt redd for det. Det finnes situasjoner der det er en reell frykt, kanskje til og med sunt å være redd. Redsel får kroppen til å være på vakt, skjerper sansene. Jeg vet ikke om jeg bare var naiv og dum eller om jeg alltid har hatt grunn til å føle meg trygg.

Ingenting i livet så langt har lært meg at jeg har grunn til å være redd for andre enn meg selv. Jeg har surfa gjennom livet uten å oppleve fysiske (inkl. seksuelle) overgrep. Jeg er priviligert.

Og så leser jeg at vold mot homser og lesber brer om seg. At det å gå hånd i hånd med en kjæreste kan virke provoserende. Folk blir spurt om de er homofile, for så å bli slått ned og mishandla. Jeg ikke bare leser om det – det hender venner og bekjente av meg forteller at de har opplevd det selv. Kan jeg fortsette å leve i min lille boble av trygghet når jeg får så tydelige bevis på at den er en illusjon?

Fortsatt tror jeg at jeg er ganske trygg. Tromsø er tross alt en relativ trygg by så lenge man er voksen, ikke er dritings og ikke ypper til bråk av noe slag. Men akkurat nå sitter jeg i Oslo. Det er Skeive Dager, noe som har vist seg å provosere en del. Disse dagene er vi mer synlige, ikke bare med paraden, men også ellers. Og vi er flere. Det er forjævlig at det å vise kjærlighet og frihet offentlig skal utgjøre en risiko for å bli utsatt for vold!

Sunn frykt kan utvikle seg til angst. Det er ei tynn linje der, ikke alltid like lett å få øye på. Jeg er mer redd for angsten enn for å bli angrepet fysisk. Det har sikkert sammenheng med at jeg har levd så lenge uten å oppleve kroppen som min og at jeg vet hva det vil si å være psykisk syk.

Jeg nekter å være redd. Jeg nekter å bli rasist fordi et flertall av dem som utøver hatvold ser ut til å være innvandrere og muslimer. Så hva ville jeg gjøre? Slik jeg ser ut nå ville jeg mest sannsynlig bli oppfatta som lesbe. Hvis jeg fikk spørsmålet om jeg er lesbe, framsatt på en mindre hyggelig måte mens jeg var en smule alkoholpåvirka, kan det godt være at det var jeg som ville slått først. Homofobi provoserer meg nemlig. Og dessuten er jeg ikke lesbisk. Fikk jeg tilsvarende spørsmål om jeg er homse, ville jeg vel smilt fra øre til øre og sagt ja, bare for å ha blitt sett som den jeg er. Jeg tror jeg ville kunne takle det som måtte komme. Som nevnt; denne kroppen er ennå ikke fullt ut en del av meg, selv om jeg jobber med saken.

Jeg har nok blitt mindre naiv på mange måter de siste 5 åra. Forhåpentligvis er jeg mer på vakt, i større grad klar over konsekvensene av enkelte handlinger. Generelt sett er jeg en meget forsiktig person, har jeg forstått. Jeg drikker meg aldri full i en ukjent by, holder meg stort sett til folk jeg kjenner og unngår for det meste å provosere fremmede mennesker med vilje.

Samtidig er jeg til dels meget synlig og har blitt kalt C-kjendis av en fyr fra Oslo. Jeg er ikke så naiv at jeg ikke har tenkt gjennom konsekvensene. Erfaringa så langt er bare positiv. Fremmede mennesker forteller meg at det jeg gjør er viktig, at det jeg sier trengs å sies. Det varmer. Og i tillegg har jeg fått gode venner av det. De positive konsekvensene ved å være synlig oppveier derfor alle mulige negative konsekvenser. 

Jeg nekter å være redd og jeg nekter å holde kjeft.

Forskning om homofobi:

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s