Når motet svikter

Posted: søndag 22 juni, 2008 by Tarald in frigjøring, Psykiatri, Trans
Tags: , , , , , , ,

Etter å ha mast i to måneder og til slutt trua med å klage til Helsetilsynet, har jeg nå endelig fått journalen min fra GID-klinikken. Og så klarer jeg ikke å lese den. Jeg tør ikke. Hva er jeg redd for? Det er jo bare noen papirark med tekst på?

Jeg er redd for å ta meg nær av løgnene jeg frykter er der. Jeg er redd for å begynne å tro på dem; at jeg ikke er verdig et liv som mann (og siden noe annet er umulig for meg blir alternativet å avslutte livet). Jeg er redd for å gi dem mer makt over livet mitt. To år var altfor mye. Så selv om jeg har mast om den journalen, for å se hva de mener å ha på meg som gjør at de kan nekte meg behandling, ligger den der og knurrer (nei, ikke på ordentlig, jeg er ikke helt gal ennå). Endelig hadde jeg klart å komme meg opp fra GID-grøfta. Jeg tør ikke åpne den konvolutten i dag.

Samtidig går LFTS ut og bekrefter at de ikke har skjønt noen ting og komplett mangler empati (saken mot Esben Esther). Det er mye jeg ville kommentert der, men jeg orker ikke. De sier det jo ganske greit selv:

LFTS er en forening for mennesker som får diagnosen transseksualisme og som får hjelp med kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalet.

Altså ingen forening for oss som ikke får riktig diagnose eller hjelp, ikke en gang for dem som venter på diagnosen. Hvis de bare hadde sagt det klart og tydelig fra starten av hadde jeg spart meg for mye frustrasjon, tårer og sinne. For et innblikk i LFTS’ indre liv, se f.eks. denne tråden på forumet deres. Jeg unngår forumet deres så godt jeg kan, men av og til sprekker jeg. Det er ikke alle dager jeg takler like bra å få beskjed om at jeg er uønsket, et lavere vesen og at jeg bør slutte å skrive og snakke om meg selv fordi jeg ikke er representativ. Av og til orker jeg bare ikke å få sjela forpesta på den måten, selv om jeg burde tåle det, burde kjempe for dem som har mindre ressurser, f.eks. «mer uheldig nå».

Dette er en sånn dag da jeg innser at det beste jeg kan gjøre er å tilbringe tida med alle andre enn LFTS og GID-klinikken, med folk som støtter meg selv om de ikke nødvendigvis forstår. Folk som er sikre nok på seg selv til ikke å sparke folk som ligger nede. Jeg er heldig som har venner som tar vare på meg, heldig fordi jeg er så utadvent at jeg tør å åpne meg for fremmede og dermed hente støtte fra de mest uventa hold. Og heldig fordi jeg slipper å forholde meg til GID-klinikken og LFTS lenger. Om noen dager har jeg sikkert samla krefter nok til å våge å lese min egen journal. Raseri og nådeløs utlevering kan ventes.

Kommentarer
  1. punkfairy sier:

    Jeg er så jævla glad for at jeg ikke begynte med utredningen i Norge. >.> Og fordi at jeg aldri ble medlem i LFTS.

  2. Tarald sier:

    Det bør du være, heldiggris😉

  3. Elin sier:

    Jeg blir helt matt. En stor *klem* til deg. Du er verdt masse som menneske.

  4. kjellemann sier:

    Jeg vil holde deg i hånden og klemme hardt. Håper det hjelper. masse klem og gode tanker oversendes😉

  5. Tarald sier:

    Det hjelper. Takk!

    I dag turde jeg endelig å åpne konvolutten og skumme gjennom journalen i nærvær av psykologen min. Det gikk bra. Dessverre inneholdt den ikke de eksplisitte, hårreisende tingene jeg har fått høre, selv om antydningene var der.

    Alle som leser journalen vil i alle fall forstå at de såkalte fagfolkene er mer mentalt forvirra enn jeg er. Jeg hadde frykta at de konsekvent hadde omtalt meg som «hun», men de har rett og slett ikke klart å bestemme seg. Ganske betegnende.

    Nå gjelder det å få skrevet klagene – en som går på det rent formelle ved avgjørelsen og en som handler om måten jeg har blitt møtt på.

    Takk for støtten! Stor klem til alle sammen!

  6. punkfairy sier:

    De klarte ikke å bestemme seg, skrev de ulike pronomen overalt? Idioter!O_o I min henvendelse (som ble skrevet av to leger) så har den ene skrevet «hun» og mitt fødselsnamn(som jeg ikke het) og den andre har skrevet «han» og mitt valgte navn.
    😛

  7. Tarald sier:

    Jeg har bare skumma journalen. Kommer tilbake med en harselerende analyse av pronomenbruken m.m. Men så langt jeg har sett til nå har de brukt hun og han helt inkonsekvent og hulter til bulter.
    (Omtrent som det anonyme brevet barnevernet fikk om meg og likevel tok seriøst. Det kommer til å legges ut på bloggen i sin helhet så snart jeg får en ny kopi (rota vekk den forrige).)

  8. Sigrun sier:

    Disse journalene burde vært gjenstand for analyser, ja. På 90-tallet kom litteraturprofessor Petter Aaslestad med boka «Pasienten som tekst», der han hadde en litteraturvitenskapelig tilnærming til den psykiatriske journal som sjanger. Veldig spennende. Men jeg kunne tenkt meg mer av den sorten, bl.a. relatert til kjønn.

  9. Tarald sier:

    Helt enig, Sigrun! Skulle faktisk gjerne gjort det der selv, men antar at jeg ville blitt regna som særdeles inhabil. Men jeg kan i alle fall analysere min egen. Kommer neppe før etter ferien (rundt midten av juli).

  10. […] relevante innlegg: Når motet svikter, Helsetilsynet, Hvem er redd for Ira Haraldsen?, Zombie-wannabe, Psykiatri […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s