I resten av verden er 17. mai International Day Against Homophobia. I Norge er det en festdag for unger, is, korpsmusikk og nasjonale klisjeer. Også kjent som nasjonaldagen. Jeg har meget ambivalente følelser for nasjonen og dens dag. At vi tilfeldigvis bor i et land med oljeforekomster langs kysten, i en verdensdel som systematisk har utnytta resten av verden og har en regjering som nekter å dele annet enn smuler av vår rikdom med resten av verden, er etter mitt syn ingenting å være stolt av. Den ene gangen jeg har holdt 17.mai-appell var det internasjonal solidaritet som var temaet.
Det er selvsagt mange nordmenn som har gjort gode ting. Og mindre gode ting. Jeg klarer ikke å se det som en del av en nasjon, men som del av menneskeheten under gitte forhold. Å være nordmann er ingen stor del av min identitet, selv om jeg har innsett at jeg sikkert ville vært annerledes hvis jeg hadde vokst opp i et annet land og en annen kulturkrets, og at livet mitt kunne vært meget annerledes. Imidlertid har jeg fått en større forståelse for at andre har en sterkere nasjonal identitet.
Jeg skrev om forholdet mellom homofil stolthet og nasjonal stolthet her på bloggen for ei stund sia.
Hver 17. mai fylles avisene med debatter om hvorvidt andre enn norske flagg skal tillates i toget. Siden dagen ikke betyr særlig mye for meg, er det lett for meg å si at alle burde få gjør som de vil. I år var debatten som vanlig prega av iherdige motstandere (kommer de til Norge, så må de bli norske), konservative (samiske flagg er ok, siden samene har vært her så lenge) og liberaler som meg selv (folk bør få bære hvilke flagg de vil). Det er enighet om at 17. mai skal være så apolitisk som mulig. Alternativet kunne lett bli at ytterliggående nasjonalister tok over dagen, og det ville være synd. Samtidig er jeg rett og slett for politisk anlagt til å føle meg vel med en sånn «late som vi er enige en gang i året»-holdning.
Og så er altså dagen utropt til internasjonal dag mot homofobi. Hva er homofobi? Egentlig er uttrykket ganske misvisende. Det er jo ingen fobi i klinisk psykologisk forstand, i alle fall hører det til sjeldenhetene. De homofobe sitter ikke innesperra i sine egne hjem, isolert fra venner og familie fordi de er redde for å møte homofile mennesker.
Da jeg hadde fobi mot veps var det en del sommerdager jeg ble sittende inne av frykt for veps. Jeg var ikke redd for å bli stukket, men vepsens summing utløste enorme mengder adrenalin og fluktimpulsen ble det sterkeste. Jeg var ikke langt unna å tro at vepsene var ute etter meg, at de var onde og ble styrt av bevisste ønsker om å ødelegge livet mitt. Jeg innså selvsagt at det ikke var rasjonelt.
Og her synes forbindelsen til de homofobe tydelig. I debatten om felles ekteskapslov er det stadig noen som hevder at ekteskap mellom mennesker av samme kjønn vil ødelegge det heterofile ekteskapet. Jeg har ennå ikke forstått hvordan det skulle skje, for argumentene er ikke særlig overbevisende, hvis de finnes. Motstanderne mot homofil kjærlighet kaller seg gjerne kristne (noe jeg vil betegne som blasfemi) og mener at homofile er djevelens utsendte. De anser altså at homofile er onde ute etter å ødelegge deres pene, heterofile ekteskap, men er ikke i stand til å legge fram rasjonelle argumenter. Ut fra dette er det nærliggende å kalle det en fobi mot homofile.
En annen gruppe homofobe, som gjerne inkluderer de nevnte fanatikerne, men er mye mer utbredt, er mennene som ser homofili som en trussel mot egen mannlighet. En gang mens jeg forsøkte å være kvinne, var det en som fortalte meg følgende: «Jeg har ingenting imot homofile, men hvis en homse la an på meg ville jeg slått ham ned.» Eller skutt ham, slik det skjedde med 15 år gamle Lawrence King i år, tenker jeg. (Ironien er at selvsamme fyr var strålende fornøyd med å ha et seksuelt forhold med meg. Jeg har ikke spurt ham hva han føler om at jeg er mann…) Det var også det jeg gjorde (og fortsatt gjør) med veps; dreper dem. Kanskje er det ikke så merkelig å kalle det en fobi likevel?
Det er jo så enkelt som at man bli ansett som attraktiv av mennesker man ikke selv finner attraktive. Det skjer jo til stadighet hvis du er kvinne, men de færreste blir mannshatende voldsutøvere av den grunn. Det bør være så enkelt som å si «nei takk, ikke interessert». Å tro at homofile menn tenner på alle menn er en ekstrem overdrivelse. Å tro at homofile menn har en forkjærlighet for nettopp deg tyder på en voldsom oppvurdering av din egen tiltrekningskraft.
De politisk homofobe tilbyr en ideologisk overbygning for hverdagshomofobene, og er med på å legitimere hatkriminalitet. Man kan vanskelig påstå at andre mennesker er onde uten å samtidig godta at de blir drept; man er jo mot ondskap og mener den bør utryddes.
Mens jeg har satt min stolthet i å ikke overføre vepsefobien til min datter, gjør homofobene det stikk motsatte. Det er ikke lenge siden de politisk homofobe gikk i tog gjennom Oslos gater, medbringende sine barn. Jeg mener dette er en glassklar sak for barnevernet. Her har du mennesker som helt åpenbart er psykisk syke og potensielt til fare for sine omgivelser, og som aktivt ønsker å overføre sykdommen i sine barn. Sånt opprører meg som forelder.
Så jeg ville mye heller fått i tog mot homofobi enn for nasjonal stolthet på 17.mai. I stedet koste jeg meg med god mat og givende diskusjoner sammen med venner av meg. Det anbefales!
Tør jeg spå at debatten neste år ikke vil dreie seg om etniske minoriteters evt. ønske om å bære andre lands flagg, men om homofile kvinner og menns evt. ønske om å bære regnbueflagget?
Tarald Stein 