Jeg fikk den på onsdag og bildet er også tatt da, med mobilen. Jeg får ordne et bedre bilde når den er grodd, noe som ikke trenger å være så lenge til, siden den gror veldig bra.

Dette er altså min andre tatovering. Det begynte med snegletatoveringa jeg tok for å markere at jeg var kommet ut av skallet mitt som mann sommeren 2006:

Bakgrunnen er behovet for overgangsriter. Det å fortelle folk at jeg er transmann for første gang satte ikke direkte spor på kroppen. Jeg ønska også å sjekke hvordan jeg tålte smerte, med tanke på de operasjonene som kommer. Jeg trodde jo ikke det skulle bli så lenge til.

Denne gangen er det altså tittelen på debutboka Framandkar som er rissa inn i huden. Jeg har venta på å debutere sia jeg var liten, og når det endelig skjedde følte ejg behov for å markere det skikkelig.

Jeg tror det blir ganske lenge til jeg evt. tar flere. Jeg har bevist for meg selv at jeg tåler smerte (selv om det slett ikke er så vondt) og fått markert det jeg føler behov for. Det er tvilsomt om jeg får behov for å markere kommende utgivelser på samme måte. Og de endringene jeg skal gjennom for å få være mann framover, både hormoner og kirurgi, setter i seg selv merker på kroppen.

Man får gjerne spørsmål om man ikke er redd for å angre på tatoveringer, akkurat som med overgangen fra tilsynelatende kvinne til mann. Nei, jeg kommer ikke til å angre. Både snegleinteressen og den første boka mi er ting som alltid vil være en del av meg, med eller uten å komme fysisk til uttrykk på kroppen. Og det å fortelle folk rundt meg at jeg er mann er noe av det sterkeste jeg har gjort. Jeg kommer aldri til å skamme meg over å være transmann, men jeg nøler med å tatovere meg med et veldig tydelig tegn på det, fordi man aldri vet hvilke situasjoner man kan havne i. Det kan komme tider og situasjoner hvor det bør skjules.

Her kan man lese litt om tatovering. Tatovering som meningsdannelse er en veldig interessant artikkel.

Det samme gjelder Kroppsdekorering, helse ogidentitetsutvikling. Den fikk meg til å tenke på at tatovering er en form for å bevise at jeg tross alt har en viss kontroll over min egen kropp og en vilje til å ta den i besittelse, gjøre den til min. En slags territorialmarkering på et område med usikkert eierskap, et forsvar mot legevitenskapens råderett over den, et forsøk på å legmeliggjøre meg selv. Og sånn sett kan tatoveringer kanskje gjøre at jeg holder ut lenger med en kropp som på andre områder ikke føles som min og er overlatt til G.I.D.-klinikkens avgjørelser. Det er synd det ikke finnes noen god norsk oversettelse av empowering.

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s