Ventetid

Jeg går fortsatt og venter på GID-klinikkens avgjørelse. Selvsagt fyller jeg tida godt, som vanlig, med studier, Tromsø Kristelige Studentforbund, skrive barnebok og krim, og med å lese meg opp på psykiatri, Standards of Care (de internationale retningslinjene for behandling av transkjønna) og diagnoser. Det er spesielt skremmende å lese gjennom alt det finnes diagnoser for. Jeg vil her bare sitere den aktuelle diagnosen «F64.0 Transsexualisme» , under «F64 Kjønnsidentitetsforstyrrelser» i diagnosemanualen ICD10:

Sterkt ønske om å leve og bli akseptert som tilhørende det annet kjønn. Følelse av avsky for, og ofte utilstrekkelighet ved, eget anatomisk kjønn ledsager vanligvis lidelsen. Ønske om kirurgisk eller hormonell behandling for å gjøre kroppen i mest mulig samsvar med det foretrukne kjønn, er vanlig.

Dette er altså diagnosen jeg går og venter på. Er det for mye forlangt? Er det virkelig så vanskelig å avgjøre at jeg har et «sterkt ønske om å leve og bli akseptert som tilhørende» mannskjønnet og derfor bør få hormonell og kirurgisk behandling? WHO lister opp tre kriterier for diagnosen:

F64 GENDER IDENTITY DISORDERS
F64.0 Transsexualism
A. Desire to live and be accepted as a member of the opposite sex, usually accompanied by the wish to make one’s body as congruent as possible with one’s preferred sex through surgery and hormonal treatment.
B. Presence of the transsexual identity for at least two years persistently.
C. Not a symptom of another mental disorder, such as schizophrenia, or associated with chromosome abnormality.

Jeg har fått muntlige forsikringer om at det ikke er punkt C som gjør at de ikke klarer å bestemme seg. Da må det enten være slik at de tviler på min vilje til å være meg selv (!) eller at de med egne øyne vil bevitne at jeg holder ut to års komplett usikkerhet uten å skifte mening.  Jeg kan bare nok en gang si at jeg ikke kommer til å forandre mening og at det er mann jeg er ment å være. Muligheten av at de skulle finne opp egne kriterier (som heterofili, barnløshet, under 25 år o.s.v.) anser jeg som så uhørt at jeg ikke ønsker å ta det med i betraktningen. Det er vanskelig å gå sånn i uvisse, over to år etter at jeg innså hva jeg måtte gjøre, men om nødvendig holder jeg nok ut noen år til.

De internasjonale Standards of Care for behandling av transseksualisme kommer jeg tilbake til. I mellomtida anbefaler jeg alle å lese Gender Outlaws beretning om å bli kvitt puppene.