1. mai

Det er blitt første mai og jeg skulle for lengst vært i seng. I stedet vil jeg skrive mine tanker om arbeidernes dag. I morra skal jeg gå i tog under parolen «Kirka må si: JA til felles ekteskapslov». Den tilhører selvsagt Tromsø Kristelige Studentforbund, der jeg som kjent er leder.

Så, hvilket forhold har jeg til 1. mai?

Jeg tror ikke at jeg har gått i 1.mai-tog før. Hukommelsen min er ikke så god på sånt og det kan være at jeg forveksler det med 8.mars, men jeg tror ikke det.

Det er ikke noe bevisst valg at jeg har unngått å markere dagen. Faktisk har jeg vel deltatt i «tog» på internett. Men det er nok noe med at det er arbeidernes dag. Jeg er jo ingen arbeider, har aldri vært det og kommer forhåpentligvis ikke til å bli det, i tradisjonell forstand vel og merke. Min far kommer derimot fra en arbeiderfamilie med sterke bånd til Ap og fagbevegelse. Så selv om han har vært prest i ca 30 år, har han fortsatt en identitet som arbeider, tror jeg.

Jeg har derimot en identitet som intellektuell og barn av akademikere. Riktignok utdanna på 70-tallet og til tider ganske radikale politisk (om enn ikke teologisk). Mitt liv etter at jeg flytta hjemmefra har lært meg at klassebegrepet ikke er helt utdatert og ubrukelig, men er blitt mer nyansert og mindre verdi-lada. I dag er arbeiderne dem som tjener penger fra de er ferdig med videregående, ikke har studielån og som stemmer FrP. Det er klart jeg har fordommer. Det ville være vanskelig å ikke ha det.

I forbindelse med boklanseringa ble det klart for meg at jeg snobber nedover. Jeg har lite å snobbe opp til. Jeg står ikke i særlig fare for å miste kulturell kredibilitet, i alle fall ikke i egne øyne. Derfor flørter jeg uhemma med folkeligheten og har ikke særlig problemer med å stille opp i Se og Hor. Jeg vet at jeg ikke er særlig folkelig, men ynder å kokettere med det og agere kvasi-folkelig. Ja, jeg er en overfladisk dillettant på noen områder.

Så hva i all verden gjør en arbeidssky bohem fra et møblert hjem i et 1.mai-tog? Det er nok derfor jeg skriver denne posten. Jeg prøver å finne det ut. Sjølsagt kan jeg vise solidaritet med dem som faktisk jobber, med innvandrere som sliter med å få jobb, med akademikere som ikke får annet enn butikkjobber o.s.v. Men jeg føler behov for en litt dypere, personlig mening med det hele.

Vel, så fungerer jeg neppe i noen vanlig jobb. Bare det å stå opp om morran er en nesten uoverstigelig barriere. Kanskje er ikke bakgrunnen min særlig arbeider-aktig. Kanskje er jeg rett og slett litt representativ for en gangs skyld? Hvem kan identifisere seg med den klassiske arbeideren i dag? Industriarbeiderne blir færre og færre og tjener stadig bedre. Økonomisk og kulturell kapital er i dag ganske adskilte områder, som riktignok ofte forenes på toppen. Mitt inntrykk er at det i dag er enten eller. Og venstresida er overbefolka av folk med kulturell kapital. Det er ofte ikke drosjesjåføren, sykepleieren eller butikkmedarbeideren som leser sosialistisk teori, ikke en gang Klassekampen, har jeg forstått.

Hvem er de undertrykte arbeiderne i dag? Hvem passer inn i Marx’ modell der arbeideren ikke har kontroll over produksjonsmidlene? Først og fremst er det blitt et globaliseringsspørsmål. Forresten har det vel egentlig vært det siden kolonitida. Det begynner å bli lenge siden jeg leste noe særlig sosialistisk litteratur. Det var vel mens jeg gikk på videregående at det fascinerte meg.

Men i Norge, hvem er det som ikke har kontroll over sine egne livsbetingelser, som er overgitt et produksjonssystem de ikke har særlig innflytelse på? Kvinner. Klasse er i stor grad blitt til kjønn og geografisk tilhørighet.

Jeg syns også lederen for Den Norske Forfatterforening hadde rett i akkurat det. Forfattere, og egentlig kulturarbeidere generelt, er på mange måter Norges arbeiderklasse. Massevis av kulturell kapital, men man spiser ikke bøker, kreativitet og kunnskap. Man er prisgitt forlag og stipendkomiteer (de siste er riktignok ofte forfatterstyrt, men her ville jeg trekke inn begrepet overbygning, hvis jeg skulle gjøre en skikkelig analyse). Man leverer råstoff til en bokproduksjon som andre høster det største utbyttet av, spesielt pocketbøker.

Og bøndene er pussig nok i en lignende situasjon, råstoffleverandører som de er, selv om de eier de rent fysiske produksjonsmidlene. Hva skal man med traktor og et jorde med poteter hvis man ikke kan leve av det man får solgt dem for, og derfor ikke har råd til diesel på traktoren? Med dagens spesieliserte samfunn; hvor lenge kan man overleve på bare poteter?

Ærlig talt! Det går ikke an å si at man går i tog for forfatterne (eller bøndene) på arbeidernes dag! Ikke i Norge hvor kvalitet er et skjellsord («kvalitetsreformen» bidro effektivt til det) og kvantitet er et honnørord. Men jeg kan jo gjøre det i smug.

Og selvsagt går jeg i tog for de av vennene mine som har lyst til å gifte seg i kirka. For at dattera mi skal slippe offisielle myter om at homofile ikke har barn og ville vært dårlige foreldre hvis de hadde. For at barn som har to foreldre i praksis skal få sikra sine rettigheter til samvær med begge to hvis de skulle skille seg, til arv hvis den ene dør, at foreldrene skal kunne dele fødselspermisjonen og dele på å være hjemme med sykt barn. Selv om ungen tilfeldigvis har to mødre eller to fedre. Uten så sinnsykt mye papirarbeid og tigging om godkjenning.

Jeg veit ikke om dette ga noen mening. Men vi sees i toget i morra, kanskje til og med i Domkirka før toget.

Gratulerer med dagen, arbeidere, hvem dere enn er!