Etter å ha vært innom min søsters blog fant jeg ut at vi muligens er beslekta likevel. Vi er nemlig begge prokrastinatører. Som prokrastinatør går man gjennom følgende sju faser i følge fagfolka:
1.Denne gangen skal jeg begynne i god tid.
De fleste prokrastinatører er i utgangspunktet optimistiske og håpefulle.
2.Jeg må komme i gang snart.
Presset øker. Men siden det ennå ikke er deadline, lever man ennå i håpet.
3.Hva hvis jeg ikke starter…?
Optimismen erstattes av skyldfølelse og en paralyserende redsel ved tanken på de forferdelige konsekvensene hvis man aldri kommer i gang. En kan få et voldsomt behov for å ta tak i andre ubehagelige og allerede utsatte oppgaver som å føre regnskap eller vaske huset. En skammer seg og forsøker å gi inntrykk av at en har det veldig travelt.
4.Det er fortsatt tid igjen…
En klamrer seg desperat til halmstrået. Nå må det skje et under.
5.Det er noe galt med meg.
Desperasjonen øker. Det skjedde ikke noe under. Nå dreier ikke bekymringene seg bare om ikke å bli ferdig. Det må være noe alvorlig galt med en – en mangler selvdisiplin, mot, hjerne eller hell.
6.Det endelige valget: To do or not to do.
Tiden er i ferd med å renne ut, og prokrastinøren må bestemme seg. Noen gir opp, og ser at det var for sent å klare det denne gangen.
Andre velger å stå på til den bitre slutt. Deadline er så nær at en ikke kan vente et minutt. Og så oppdager man: Dette var jo ikke så ille. Hvorfor begynte jeg ikke tidligere? Man angrer den unyttige lidelsen en har påført seg selv.
Når prosjektet henger i en tynn tråd, blir planlegging og finpuss luksus. En jobber flere døgn i strekk, og fokuset er nå flyttet fra hvor bra det skal bli til å få det gjort.
7.Jeg skal aldri prokrastinere igjen.
Prokrastinatøren faller sammen av lettelse og utmattelse. Endelig kan en nyte livet. Aldri mer skal en havne i en slik situasjon. Men til tross for løftet, ender de fleste prokrastinatører opp i nøyaktig samme krise igjen og igjen.
Kilde: Edith. O. Strand, Burka, J. B. & Yuen, L. M.
Fagfolka ser ut til å være uenige om årsaken. Skyldes prokrastinering perfeksjonisme og frykt for å mislykkes, eller ønsket om å leve i nået? Jeg holder en knapp på det siste for min del. Jeg tror jeg er allergisk mot ting jeg må gjøre.
Tarald Stein 