Kvinnedagen

I år vil jeg se framover på kvinnedagen. Ikke fokusere på det negative, slik jeg gjorde i fjor, men heller undersøke hvilken betydning kvinnedagen kan ha for en transmann.

8. mars er ikke lenger min dag, var det vel aldri heller, selv om jeg forsøkte. Derfor må kvinnedagen i framtida representere solidaritet med kvinner, også transkvinner. Jeg kan ivre for likelønn og bedre tilrettelegging i arbeidslivet for småbarnsforeldre. Jeg er for at alle skal ha like muligheter. Men jeg kommer aldri til å kjempe for kvinners rett til å velge tradisjonelt og en del kvinners insistering på å forbli uopplyste. Jeg skal prøve å ikke bli en aktiv motstander heller.

Kvinnedagen representerer også en utfordring til meg selv om ikke å bli kvinnefiendtlig. Selv om jeg føler at brikkene endelig har falt på plass og det ofte gir meg et pluss i protokollen å distansere meg fra alt kvinnelig, må jeg klare å heve meg over det. Ja, jeg opplevde en del typisk kvinnelige ting som nedverdigende og fremmedgjørende, gjerne saker som kvinner opplever som helt normalt. Det gir meg ingen rett til å generalisere om kvinner som føler seg komfortable med kvinneligheten. Jeg trenger å minne meg selv på at ingen lenger prøver å tvinge kvinnelighet på meg, at jeg er fri og rett og slett kan la være å bry meg.

Men kvinnedagen er fortsatt litt min, i den forstand at jeg fortsatt har en kvinnelig kropp og en kvinnelig historie. I den grad jeg skal involvere meg i kvinnedagen og feminisme generelt, må det handle om frihet fra biologisk determinisme. Du skal ikke ha lavere lønn, leve i frykt for voldtekt eller oppleve at handlingsrommet ditt blir begrensa fordi du har en kvinnekropp. Det tror jeg må være basis for min trans-feminisme.

Så derfor:
HURRA for 8. mars! Og gratulerer til alle kvinner!