XXY

Egentlig skulle jeg ikke se noen filmer i år heller, men så fant jeg XXY i programmet. Jeg så den i går og blei ganske overvelda. Det er den beste filmen jeg har sett på lenge (uten at det egentlig sier så mye).
XXY handler om ei jente med XXY-kjønnskromosomer. Altså det man kaller intersex og som i filmprogrammet er beskrevet som hermafroditt. Alex, som hun heter, er oppvokst på ei øy sia foreldra «flytta fra Buenos Aires for å slippe å høre hva alle idiotene mente». Stikk i strid med  alle råd unnlot de å kastrere henne da hun var liten.
Når filmen begynner er hun blitt 15 år og mora har invitert en kirurg-venn med familie på besøk. Både Alex selv og faren uttrykker en viss motstand mot moras planer. Sønnen til kirurgen er Alex’ rake motsetning. Hun er rett fram, mens han er sjenert. Hun bestemmer seg for at han vil være perfekt for hennes seksuelle debut, som viser seg å bli ganske homoerotisk.
Det var ganske mange gjenkjennelige elementer og jeg forstår nå enda bedre hvorfor en del transkjønna faktisk skulle ønske at de var intersex. Historien om Alex føles på mange måter som en den fysiske fortellingen om min psyke på den tida og flere år framover. Selv om filmen viser tydelig hvilke problemer intersex-barn kan stilles ovenfor, føler jeg en viss misunnelse for det å ha sine kjønnsidentitetsproblemer synlig og fysisk til stede, foruten den åpenbare penismisunnelsen jeg føler i forhold til alle som er utstyrt med en.
XXY forteller en kompleks historie som burde fått større utbredelse og gjerne sendes på TV.
Jeg anbefaler filmen på det varmeste!