Nederlagene – på lørdag fyller jeg 30 år

Posted: tirsdag 11 desember, 2007 by Tarald in Depresjon, Min fortelling, Psykiatri, Reprise, Trans
Tags: , , , , , ,

I to år har jeg håpa at jeg ville innta min første dose testosteron innen fylte 30. Nå har jeg visst ei stund at det ikke kommer til å skje og det er på tide å skrive om det, selv om det er vanskelig.

Å fylle 30 burde ikke være noen katastrofe. Man er slett ikke gammel. Men man er ikke ung lenger heller. Jeg kommer til å være prepubertal på min 30års-dag. Ikke noe skjegg, ikke en liten puslete bart en gang. Fortsatt like lys stemme (selv om den er mørk til å tilhøre et biologisk kvinnemenneske).

Det føles definitivt som et nederlag. Egentlig burde jeg være glad for at jeg faktisk fyller 30. Det har ikke alltid vært like selvsagt at jeg skulle leve så lenge. Slett ikke alle transkjønna overlever 30 år uten behandling. Jeg er av de heldige. På veldig mange måter.
Men denne uka sørger jeg – gir meg selv lov til å sørge bare bittelitt over det livet jeg kunne hatt, dagene som forsvinner i GID-klinikkens utrednings-skuff. De stjeler dagene, ukene, månedene og åra mine. Men verst av alt er at de tar fra meg kontrollen over min egen kropp og mitt eget liv.

For to år sia hadde jeg endelig funnet fred med meg selv og hvem jeg er. Det var på tide. «Altfor seint», sier GID-klinikken. Vel, så er jeg litt treig av meg, litt for tilpasningsdyktig. Det var i alle fall bra at jeg fant ut hva jeg vil med livet mitt. Jeg hadde en enorm kampvilje og vilje til handling. Jeg hadde følelsen av at endelig skulle jeg få ting til å skje i stedet for bare å filosofere fram og tilbake i det uendelige. Jeg savner den følelsen; at jeg kan få ting til å skje. Nå er det bare GID-klinikken som kan få noe til å skje. Jeg passiviseres, gjøres til et hjelpeløst offer, en gal pasient. Det er ikke en rolle jeg tilpasser meg lett. Og heller ikke noe jeg ser på som sunt eller positivt, tvert i mot. Jeg kjemper hver dag for å forbli oppegående, viljesterk, aktiv. Jeg vil tro at mennesker har retten til å bestemme over seg selv. Bare synd at resten av verden, i alle fall den delen som bestemmer, ikke er enig med meg.

Og dette er også en del av nederlaget. Det handler ikke bare om et tilfeldig tall, at jeg fyller tretti. Det handler om at noe er tapt for alltid. Ikke bare dager, uker, år, men uskyld, tro og håp. For hver dag som går blir jeg litt mer passiv, litt mindre viljesterk. Min vilje har jo ingenting med saken å gjøre. Alt som teller er diagnosekriterier, kryss på et skjema og i siste instans to kvinnfolks mening. Fortjener jeg å få være mann? Sett kryss her: Ja eller nei.

På lørdag må jeg altså se nederlaget i øynene. Jeg fyller 30 år uten en gang å vite om jeg får testosteron. Hvis byråkratiet svarer nei på ovenstående spørsmål blir dette min siste bursdag. Så det skal definitivt feires skikkelig, på pur faen og som et stikk til GID-klinikken (som om de bryr seg). Det er også grunnen til at jeg skriver dette i dag og ikke utsetter det til lørdag. Da skal jeg nemlig, så langt det er mulig under de rådende omstendigheter, bare ha det gøy med gode venner.

Kommentarer
  1. […] For 5 år sia hadde jeg gått ett og et halvt år til utredning på Rikshospitalet og skreiv at det ville bli min siste bursdag hvis jeg blei nekta behandling. Det er med en viss forundring jeg innser at jeg er her fortsatt. […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s