Vi lever i et samfunn som bare ser svart og hvitt. Jeg driver som kjent og søker jobb og innser at det finnes to oppfatninger om arbeidsledige:
- Den arbeidsledige er desperat etter jobb og tar hva som helst, uavhengig av personlighet og preferanser, utdanning og tidligere erfaringer. Den arbeidsledige er «tabula rasa» som bare venter på at NAV og arbeidsgiver skal forme hin til den perfekte arbeidstaker. Den arbeidsledige har ikke noe liv. Når folk ikke har arbeid sitter de og stirrer i veggen. Arbeid er det høyeste godet i samfunnet. Dette er det sosialdemokratiske synet som preger regjeringas tiltak og NAV, samt de fleste offentlige etater.
- Den arbeidsledige prøver bare å snike seg unna den sure plikta det er å jobbe. Hin er en latsabb som bare kan kureres ved å sultes ut i jobb ved å skjære ned på arbeidsledighetstrygd, sosialstønad og andre støtteordninger. Dette er FrP-synet.
Ofte eksisterer disse oppfatningene paradoksalt side om side. Jeg kan ikke se at noen av dem passer på meg eller noen jeg kjenner. FrP-synet virker likevel nærmest virkeligheten.
- Å jobbe er noe man må gjøre for å skaffe penger og overleve i et kapitalistisk samfunn. Å underslå dette faktumet fører bare til at folk som meg får for store forventninger til arbeidslivet.
- Arbeidsledige kan faktisk ha et aktivt sosialt liv og bidra til samfunnet på måter som ikke er lønnsomme for den enkelte arbeidsledige. Man kan for eksempel sitte i organisasjonsstyrer og gjøre viktig frivillig arbeid. Dersom folk lærer at det eneste som gir livet mening er arbeid, blir resultatet at folk forventer at jobben skal fylle både åndelige og sosiale behov, noe de færreste jobber kan leve opp til.
- Den arbeidsledige har som oftest ressurser som det bør være mulig å omsette i lønn. Dette burde være NAVs hovedoppgave.
Er det rart man blir en smule desillusjonert?
Tarald Stein 