Jeg fyller dagene mine, livet mitt som går forbi mens jeg venter. Akkurat nå er livet mitt skrivinga (diktsamling, barnebok), dattera mi (selv om jeg ikke ser henne de to neste ukene), studier (selv om jeg har forsovet meg de siste to dagene), trening, LLH-engasjement, planene om nordnorsk homohistorie, jobbsøking (endelig søkt på en jobb jeg faktisk vil ha), forsøk på å ikke krysse minusgrensa på kontoen, venner og et generelt engasjement. Så mye at jeg her om dagen tok meg i å lure på om jeg var blitt manisk. Men jeg er ikke det, bare frustrert.
Jeg har et digert hull der kroppen min og framtida mi skulle være og det er ingenting jeg kan gjøre med det. Det sitter noen folk i Oslo og skal snart (forhåpentligvis) bestemme seg for om de skal la meg leve eller ikke. Jeg prøver febrilsk å glemme, ikke tenke.
Ute holder trærne på å bli gule. Det er kaldt. Det er som om jeg er kald inni meg også. Jeg har lagt meg selv på is og heller vil tenke på alle andre. Og så prøver jeg å fylle dagene med ting å gjøre, prosjekter, så jeg skal slippe å tenke, slippe å føle på det iskalde tomrommet der kroppen min og framtida skulle vært. Og det funker. Og hver kveld når jeg legger meg ber jeg Gud om å la det vare litt til, bare litt til. Jeg trives med alle aktivitetene og prosjektene og akkurat nå er det eneste måten å overleve på. Så la det vare litt til, til de i Oslo har bestemt seg. Nåde den som kommer og spør hvordan jeg egentlig har det! Jeg har et bunnløst hull i meg som jeg fyller med sånt, og jeg vil ha det sånn. Her er ikke rom for sammenbrudd og tårer. Og verst av alt; det ville bevise for GID-monsteret at jeg ikke er stabil nok til å få bli meg selv. Ikke pirk på overflata mi nå!
Og dette forklarer igrunn ganske utfyllende hvorfor jeg har nølt med å oppdatere bloggen; det får meg til å tenke.
Tarald Stein 