Her forleden hadde jeg en drøm (som er stemplet unntatt offentlighet) som minte meg på ett av mine største idoler: Morten Harket i A-ha.
Med det mørke håret og de små øynene var han den som ligna mest på meg, syntes jeg. Jeg ville være ham. Pål Waaktor var mer min hemmelige forelskelse. På bildet ovenfor ser jeg godt hvorfor. Absolutt min type den dag i dag. Kanskje litt skummelt at jeg har samme smaki menn i dag som jeg hadde som åtteåring? Pyttsann! Dessverre ser han ikke lenger ut slik han gjorde da jeg var åtte år. I wonder why…
Andre idoler var Mestedetektiven Blomkvist. Å leke detektiv var noe av det morsomste som fantes og Mestedetektiven var forbildet. Nok en person av hankjønn jeg identifiserte meg fullt og helt med.
Nancy Drew ble for feminin, men typen hennes Ned hadde jeg sansen for. Venninna George fikk altfor liten plass i bøkene syntes jeg. Den andre venninna, Bess, skjønte jeg aldri hvorfor var der. Hun var jo bare ei sutrete pyse.
Senest i dag fikk jeg høre at jeg har visse likheter med Poirot. Han var selvsagt også en av mine idoler, men der gikk grensa. Jeg skjønte at det ikke var akseptabelt å identifisere meg med en skalla belgier med pondus og bart. Nå venter jeg bare på å få unna 40-årsdagen så jeg kan begynne å gro sånn bart som ham. Kroppsfasongen har jeg jo allerede inne; liten og rund. Da jeg i dag ble sammenligna med ham var det nettopp kroppsfasongen som ble trukket fram. Jeg er selvsagt mye mer maskulin enn Poirot…
Tarald Stein 