Det er ikke det at jeg ikke støtter likelønn, likestilling, kamp mot vold i hjemmet o.s.v. Jeg deltok med blanda følelser i fjor og i år tåler jeg det ikke: Å bli gratulert på en dag som ikke er min. For det er ikke slik at jeg tror bare kvinner markerer 8.mars. Nei, flere av mennene jeg kjenner går med glede i 8.marstog. Men i motsetning til meg er det ingen tvil om hvilket kjønn de tilhører.
Denne dagen begynte som en ganske forferdelig dag. Neida, ingen store katastrofer, bare små ting som til sammen gjorde starten på dagen ganske sur. Det begynte med at jeg forsov meg. Så mista jeg bussen fra barnehagen til byen. Og i mitt forsøk på å kjøpe meg frokost, ble jeg omtalt som «ho». De kunne jo ikke vite… Nei, det er akkurat det som hindrer meg i å markere 8.mars. Jeg er blitt så frustrerende opptatt av hvordan jeg blir sett. Og for noen vil det å gå i 8.marstog og samtidig hevde at denne kvinnekroppen ikke passer meg være for motsigelsesfullt.
At kroppen min lyver om hvem jeg er og at jeg vil forandre på det, gjør meg ikke til en fiende av kvinnekropper generelt. Selv om det kan være vanskelig å la være å bli det. Jeg hater denne kroppens kvinnelighet, men innser at andre kan finne seg til rette i lignende kropper. Jeg vil hevde at ingen burde utsettes for diskriminering, vold eller annen faenskap på grunn av sitt kjønn, indre eller ytre. Men det blir i noen sammenhenger for radikalt for noen feminister. De ser kroppen som skjebne og kjønnsskifte som et forræderi mot kvinnekampen. Eller de mener at man ikke kan hormonere og operere seg bort fra sin skjebne som kvinnekropp.
Dette er gjerne de samme som tror at alle menn er potensielle voldtektsforbrytere og overgripere, og at alle kvinner er omsorgsfulle ofre. Jeg vet jeg generaliserer, men det er disse holdningene som kommuniseres når kvinneligheten skal feires. Og det er slike holdninger jeg kjemper mot for ikke å bli misogynist. Det er de samme holdningene alle menn må kjempe mot for å kunne se seg selv som ansvarlige, empatiske og samfunnsengasjerte mennesker. Penis er ikke i utgangspunktet et våpen. Mennesker tilhører i hovedsak to kjønn av forplantningsmessige årsaker, men vi er ikke vesensforskjellige.
En del av kvinnedagen brukes til å feire en kvinnelighet som ikke alle kvinner kan kjenne seg igjen i. Skillene mellom kvinne og mann forsterkes og avvik ekskluderes gang på gang, akkurat som ellers i året. Jeg ønsker meg en kvinnedag som feirer mangfoldet. En kvinnedag som ikke føles som et overgrep mot alle som ikke passer inn i den tradisjonelle kjønnsdualismen.
Jeg gleder meg til den dagen jeg kan gå med heva hode i 8.marstog uten at det stilles spørsmål ved min mannlighet. Jeg gleder meg til den dagen jeg ikke automatisk blir tilbudt damesokker når jeg handler i en butikk som også fører kvinneklær. Jeg gleder meg til den dagen jeg kan iføre meg akkurat det jeg vil uten at det bekrefter eller avkrefter min mannlighet. Det er min likestillingskamp, og den kan dessverre ikke føres i 8.marstog.
Tarald Stein 