Et harmonisk menneske

Posted: mandag 17 juli, 2006 by Tarald in homsesaker, Politisk Ukorrekt, Religion, Reprise
Tags: , , , , , , , , ,

I det siste har jeg flere ganger blitt slått av hvor forskjellige mennesker er. Og da tenker jeg ikke på utsida, men på hvor forskjellig vi kan reagere på de samme tinga. Hvor mange ulike måter det er å tenke og oppfatte omgivelsene på. Fascinerende! Og av og til irriterende.
Ting som jeg anser som bagateller, og bare såvidt registrerer før jeg fortsetter med mitt, kan være skikkelig viktige for andre.
Noen eksempler jeg har støtt på:
Skaphomser – hvordan orker noen å leve på den måten år ut og år inn? Spesielt i Norge
De sjenerte som knapt tør åpne munnen – hvordan tenker de? Åpenbart helt ulikt meg i alle fall.
Kristenfundamentalister  –  som kan påstå at kjærlighet er synd på bakgrunn av hva de elskende har mellom beina – hva i all verden foregår i hodene deres?
Kvinner som mener at barn er meningen med livet – hvordan er hjernen deres oppbygd?

Ofte er det vanskelig å forholde seg til noen som med sine handlinger viser at de har et helt annet syn på verden enn meg. Og som sosialt vesen i et samfunn møter man dem stadig vekk. Det kan virke som om jeg er fordomsfull nå, og kanskje er jeg det, men innimellom prøver jeg faktisk å forstå. Så langt uten suksess. Kan noen forklare meg, om ikke hvordan sånne mennesker fungerer, så i alle fall hvordan man skal omgås dem?

I det siste har jeg nemlig blitt klar over at jeg faktisk er et veldig harmonisk menneske. Ikke i den forstand at jeg ikke har mine opp- og nedturer, men at jeg i de aller fleste situasjoner er mer avslappa enn omgivelsene. Jeg er ærlig i forhold til meg selv og andre og trives til dels uavhengig av hva andre syns. Her ligger det en fare for å bli selvgod, men jeg har jo nok av negative sider, det er ikke det. Poenget er mer at jeg vet om dem og er ærlig om at de fins. Tilværelsen er rett og slett ganske lett. Eller kanskje det er mer slik at har man gode bæreredskaper spiller det mindre rolle hvor tung tilværelsen blir? Ja, jeg tror det er sånn det er.

Dette var et av de innleggene på den gamle bloggen som jeg fikk mest pes for. Det var ment som en helt ærlig utlegning om ting jeg ikke forstår og mine vansker med å omgås mennesker som åpenbart fungerer på en annen måte enn meg. Slik blei det ikke oppfatta.

Noen tok seg nær av at jeg ikke forstår sjenerte mennesker og mente at jeg, ved å gi uttrykk for min uforstand tråkka på folk. Det oppfatter jeg som et forsøk på meningskontroll. Hvis ingen tør å si hva de ikke forstår – hvordan skal vi da kunne lære noe nytt?

Jeg fikk beskjed om at ungen min burde være sentrum i universet mitt og alt annet burde være uvesentlig. Her er svaret mitt:

Jeg er ikke enig i det. Hvis jeg trodde at min mor ikke hadde noe liv utenom gjennom meg ville jeg føle det som et stort press og synes veldig synd på henne. Det går fint an å være veldig glad i noen uten at det blir altoppslukende og fortrenger alt annet. Da mener jeg det blir destruktivt, både for foreldre og barn. Det fins en balansegang der som jeg håper å finne. Jeg tror barn må lære at foreldrene er mennesker med tanker og følelser som alle andre, og at det ikke gjør kjærligheten mindre.

Jeg vil også legge til at kravet om at barn skal være den eneste hele og fulle meningen med livet svært sjelden stilles til menn. Det mener jeg er diskriminerende. Hvorvidt barn er meningen med livet har lite med hvilket kjønn man har. Jeg kjenner menn som anser at barna er meningen med livet deres, men de tør ofte ikke si det høyt fordi det er kvinner som skal føle det slik. En mann som føler det sånn blir lett oppfatta som for feminin og dermed umannlig. Og kvinnene skal føle at livet deres ikke er noe verdt uten barn. Hvis de ikke føler det slik er de ikke ekte kvinner og dessuten dårlige mødre som aldri burde få barn.

Naturen er ikke min gud. Fordi om de fleste mennesker har evnen til å reprodusere seg ved hjelp av en av såkalt motsatt kjønn, betyr ikke det at det å få barn er meningen med alle menneskers liv. I så fall ville ikke menneskeheten hatt noen kultur. Hva skal vi med bøker, musikk, malerier o.s.v. hvis det eneste livet går ut på er å ha sex som resulterer i barn? Nei, jeg tror ikke Freud hadde rett i at alt er sublimering og erstatninger for sex.

Betyr det at jeg har egne meninger og bestemte oppfatninger om verden og hvordan jeg vil leve livet mitt at jeg er arrogant og fordomsfull? Ikke etter min forståelse av ordene. Og når jeg redegjør for ting jeg ikke forstår er det i et oppriktig ønske om å få det forklart – ikke bli skjelt ut. Det ønsket om å forstå tror jeg forsvant etter kommentarene jeg fikk første gang jeg posta innlegget.

Revidert september 2008

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s